Jeg er en gammel gubbe av den yngre sorten. Jeg har ennå ikke fylt treogtredve, men synes allerede at «alt» var bedre før (unntak for teknologi) og mottoet mitt er «Grønn var min barndoms salat, nå er den brun og råtten»
. Dette er da også noe jeg har sagt i mange år, så forgubbinga starta tidlig her i gården.

Jeg er negativ så det holder, særlig om noen våger å rose meg, og sarkasmen drypper av meg som eiterormen dryppet gift ned i fjeset til Loke Lauvøyson. Jeg føler også oftere og oftere å rope til mennesker at de «itte må trø i graset», men enn så lenge har det blitt med tanken. Jeg vil jo ikke gjøre noe som kan få fokuset rettet mot meg heller …

Likevel føler jeg meg som en ensom gubbe, for selv med #villebarepratelitt-erfaring (så vilt som det kan høres ut, all den tid jeg er ganske åpen om sosialangsten) og innbefattet med en innstilling om at såkalt manspreading er den eneste sittestillinga som fungerer, så har jeg også selvinnsikt så det holder

.

Derfor ble jeg naturlig nok mildt sagt opprørt da jeg leste i Trondheim24 at Amanda Hausken som driver turistbåt med en gammel Åfjordsbåt i Nidelva, hadde blitt utsatt for såpass med trakassering og hets fra noen gubber i Kystlaget nede på Fosenkaia at hu ble brutt ned til tårer. Det er ikke greit. Og heldigvis har mange tatt til motmæle og forsvart henne, men jeg føler likevel for å slenge inn et «Skjerp dere, gubbjäkler!». Noe sånt kommer aldri for sent.

Her kommer en driftig dame og skaper god blest om Trondhjem sett fra elva og formidler historie og gode greier, og så skal dere være ekle mot henne? Faen heller, man kan avgubbifiseres av mindre!

Så, hvor kan jeg levere inn gammel gubbe-kortet mitt? Jeg vil ikke være med i klubben lenger. Fra nå av skal jeg bare være en pessimistisk realist (men fortsatt sarkastisk så det holder med sakte klapping i bøtter og spann) – forhåpentlig uten gubbestempelet jeg har jobba hardt i så mange år for å oppnå.

Ærlig talt! Det får da være måte på dårskap man skal assosiere seg selv med.