Grønn var min barndoms salat, nå er den brun og råtten.

I så mange år har Joplasshuset stått der, falleferdig, gammelt, spennende. I mange år var det en yndet lekeplass for oss barna. spesielt fordi vi egentlig ikke fikk lov til å leke der, men vi gjorde det likevel. Gikk inn via et vindu på baksiden i første etasje. Utforsket – min første smak på «Urban Exploring», som siden skulle ta meg til bunkerser og forlatte bygg rundt om i Trøndelag og Rogaland – og lekte, følte huset på nervene. Hårene på små barnearmer og -nakker sto og sitret for seg selv. Spenningen var med andre ord til å ta og føle på.

Vi hadde klubb der inne.Det hadde nok noen eldre ungdommer også, for vi fant tomme og knuste ølflasker, sneiper, og diverse annet der inne. Det skadet ikke oss, vi tok oss til rette, det ble vårt hemmelige klubbhus. Vi snakket om de merkelige vesenene – populært kalt jenter – som noen nettopp hadde oppdaget, andre hadde visst om i årevis, gomlet godteri, og andre ting små barn gjør.

En av oss forsvant plutselig, vi lette og ropte, og tenkte at kanskje hadde huset tatt ham. Vi hadde jo hørt så mye om det. Gespenster og skrømt som ikke hadde klart å forlate jorden, holdt til i gamle møbler. Gamle hus har jo ånder og nisser og andre vesen, så det er kanskje ikke så rart at vi følte dem. Det gikk også rykter om at selveste Hitler hadde torturkjeller der. Det var sannsynligvis noe en av oss hadde funnet på for å skremme seg selv og oss andre, men det var også der han, gutten, påsto å ha vært da han endelig dukket opp igjen. Han sa han hadde falt ned gjennom en luke i trappen (uansett hvor mye vi lette, fant vi den aldri igjen) og hadde vært der nede.

Vi trodde halvveis på ham, men samtidig trodde vi også på den reelle grunnen til at vi ikke burde vært under huset, nemlig grevlinger. Iltre skapninger, de hadde visst hi under huset, og i skråningen nedenfor. Ikke vet jeg, jeg så aldri noen der, men det var fortsatt vissheten om at de holdt til der som gjorde at vi holdt oss unna. Jeg har aldri blitt bitt av en, men har fått høre at de biter hardt fra seg, så det er nok best å holde seg unna.

I mange år sto huset der som om det  ventet på oss, at vi skulle bli eldre, ta det i bruk. At noen skulle pusse det opp. Gjøre noe med det. Gjenreise det til sin fordums «stolthet». Vi hadde planer. Drømmer. Det har man jo alltid. Jeg hadde et filmmanus klart og hadde store planer om å lage en remake av kalkunen «Blair Witch Project» der inne, virkelig få frem skrekken de to opprinnelige filmene skulle frembrakt, men feilet totalt på å oppnå. Hadde jeg bare fått tak i skuespillerne mine, ordentlig utstyr, og ikke vært for giddesløs til å gjennomføre prosjektet … Kanskje hadde jeg fått smaken på det, og gått inn for en så god jobb at jeg kunne søkt meg rett inn på Filmskolen på Lillehammer? Kanskje, kanskje? Kanskje jeg skal prøve å spore av mindre?

Jeg hadde hørt at noe måtte skje med huset. Enten fikk de rive det, eller pusse det opp. Jeg håpet så inderlig på det siste, og i alle fall på at det lå langt frem i tid, slik at jeg fikk tid til å gjøre meg ferdig med det. I det minste ta et ordentlig farvel. jeg bestemte meg for at jeg skulle gjøre det så fort jeg kom hjem fra ferien. Men det ble utsatt, alltid utsatt, og plutselig var jeg der oppe, og det var ikke mer.

Jeg trodde jeg kanskje husket feil, at det var lenger borte, lenger oppe, forbi en sving til, men den gang ei. Det jeg håpet aldri skulle skje, hadde skjedd. Minnene var skjøre nok fra før av, men nå truet de med å forlate meg helt – akkurat som huset.

Hvordan skjedde dette? Hvem kan jeg legge skylden på? Politikerne? Eieren? Foreldrene som fikk gjennom det som i mine øyne er et tafatt og idiotisk forslag? Det er i grunnen skremmende hvor forsiktige foreldre er i disse dager. Barna sendes ut av hjemmene innpakket i bobleplast, og selv det minste skrubbsår eller blåmerke krever de beste leger og lange sykemelding for å fikses. Dette er satt litt på spissen, jeg vet jo at det ikke er sånn, enda. Det kan skje, om folk fortsetter som de gjør. Barn har bare godt av å være ute. Springe og leke i skogen, lage sin egen pil og bue, lage sverd av tre og lekeslåss.

Barnet ditt har fått et skrubbsår på kneet, eller blåmerker på leggene. Hva gjør du? Nekter barnet å ha det gøy og setter det i sofaen foran idiotboksen og stapper i det sunne og næringsrike godsaker? Eller lar du barnet fortsette som det skal med å springe rundt ute og leke – helst uten redningsvest og sykkelhjelm. Om barn ikke får de nødvendige skader og sykdommer i unge år, hvordan skal det så gå med dem når de blir eldre? Hvis foreldrene har sydd puter under armene på dem i alle år, og plutselig står de der alene og skal klare seg selv, uten å vite hvordan de renser et sår, vasker klær, vasker boet, eller seg selv. I det hele tatt, ta vare på seg selv. I voksenlivet er det ingen som holder oss i handen og trøster oss når alt går på dunken. Vel, noen er det jo, men det er en allmenn oppfatning at nå er du voksen, du skal kunne dette her – uten innblanding fra mor og far.

Men nå har jeg rotet meg helt bort fra det opprinnelige temaet. Jeg skylder til dels på dagens foreldre, som får meg i slik harnisk, og dels på min til tider ikke-tilstedeværende konsentrasjonsevne.
Joplasshuset var en fantastisk lekeplass, og vi trenger flere slike gamle hus, hvor barn kan få lov til å være seg selv, være borte fra storebror og foreldrenes evige oppsyn. hvor de bare kan gjemme seg bort og være barn. Ikke bare hus, for den saks skyld. Noen trær i en klynge kan fort bli en magisk eventyrskog. Noen plankebiter, pinner og kongler, og du har en gård. barn må få lov til å utvikle seg og fantasien sin, uten at noen skal peke fingre mot dem og si at «nei, dette får du ikke lov til» og «nei, dette er farlig, det må du love meg at du aldri gjør».

Barn må få lov til å leve.