Høsten 2007 flytta jeg til Steinkjer og fikk høre om Den gylne omvei, og jeg planla en tur dit med pappa allerede september samme år.
Nå, lørdag 18. juli 2020, kom jeg meg endelig dit. Det tok bortimot 13 år.

Det tar ikke lang tid å kjøre til Inderøy fra Orkanger. Rundt to timer, vil jeg anta. Og det første stedet vi ankom etter det obligatoriske stoppet på Gråmyra, var Gangstad gårdsysteri.

Folk får si hva de vil om gårder, men den lukta blir man IKKE vant til. Jeg burde vite, jeg aner ikke hvor mange gårder avisa har sendt meg til for å filme et eller annet. Eller hvor mange gårder jeg generelt har besøkt i oppveksten, fordi slekta bor der. Jeg blir fortsatt uvel av lukta. Men om ikke annet var det ganske pent på Gangstad, da. Særlig alle blomstene jeg ikke aner hva er.

Men jeg fikk med meg en Gammel-Jostein hjem, en ost som skal være laget som gruyère, og det passer meg perfekt, siden jeg leste om flammekueche her om dagen.

 

 

 

 

 

 

 

Deretter var det tid for en tur til Inderøy gårdsbryggeri, igjen – den lukta, men ikke like stram som på ysteriet, og det var interessant å se på alt ølet. Pappa kom ut med en kasse, og jeg med to flasker mjød, som jeg gleder meg til å smake på.

 

 

 

 

 

 

 

Og så var det på tide å dra til det som skulle bli det mest interessante stoppet på hele turen, og som jeg har sittet og lest om siden jeg kom hjem etter ti timer på veien. Sakshaug gamle kirke.

En av de mest interessante kirker jeg har sett. Glem Sagrada Familia og Notre Dame, glem domen i Trondhjem og Stavanger domkirke. Nesten så jeg vil si glem stavkirka i Lom (og andre, selvfølgelig, selv om det er den i Lom jeg har sterkest forhold til). Jeg er ikke kristen, men dette er absolutt det kristne gudshuset for meg.

 

 

 

 

 

 

For å ta litt historie. Kirka er fra 1100-tallet (nøyaktig når vites ikke, men skipet er eldre enn koret, og den ble nok påstarta en gang mellom 1130 og 1184). Det er mye utvendig dekor, mer enn hva som var vanlig for steinkirker på landsbygda, steinhuggere fra Nidarosdomen har jobbet på den og det er stein fra samme huggeri som i Nidarosdomen i Sakshaug gamle kirke, og enda mer interessant – marmor fra Almenningen utenfor Roan, ei øy jeg med en mor/slekt fra Hongsand har et godt forhold til. For ikke å glemme runene, da. Norrøne runer på latin. Det er ganske interessant. Kirka var også valgkirke i 1814.

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tok selvfølgelig mange bilder, det skulle bare mangle.

 

 

Etter et litt for kortvarig besøk ved kirka (den var stengt, så vi fikk ikke sett innendørs, men jeg skal absolutt tilbake for det, også), var det på tide å dra inn til Straumen, hvor vi var på jakt etter et sted å få noe å bite i, samt en kopp kaffe til de voksne. Vi fant ikke det, men vi fant Muustrøparken, og en herlig steinhvelvbro fra 1860. Men den parken … Hoi, det er slik de skulle ha gjort det her på Orkanger. Ikke bare laga en fin gangvei langs Orkla opp til Fannrem. Dette var som å komme hjem. Hjem til Stavanger og stien rundt Mosvannet. Fortryllende, og med fine skulpturer av Nils Aas.

 

 

Etter det besøket var det virkelig på tide å finne noe mat og slikt, samt hvile såre bein. Først prøvde vi oss på Elgkroa på Røra, men den stengte merkelig tidlig (et kjennetegn ved hele Den gyldne omvei, alt stengte 15 eller 16, galskap, spør du meg), så da var det bare å starte på hjemturen. Vi skulle innom Vuddu Valley, må vite, men først en avstikker. Nemlig til det som av noen blir kalt Trondhjems kjøkkenhave … Frosten.

Jeg har vært litt varig med å handle grønnsaker fra Frosta, med tanke på at 1 % av innbyggerne (mest i Norge) ble smittet av COVID-19, men hvorfor ikke. Vi svingte innom Søstrene Moksnes, og selvfølgelig Viken gartneri. Og selv om himmelen hadde åpna seg mens vi var på vei sørover igjen, hadde vi flaks med det at det var opphold hver gang vi stoppa bilen på Frosta.

 

 

 

 

 

 

 

Men så var det på tide å komme til det neste høydepunktet, hvor middag, museumsbesøk, og veldig mye sprit ventet oss før vi returnerte til Orkanger. Et besøk på lysfabrikken. Siden første gang jeg passerte for alle de årene siden og frem til vi endelig stoppet og svingte av, tok det lang tid, men det var absolutt verdt å stoppe … Kortmans lysfabrikk, eller Vuddu Valley. Hva enn man velger å kalle det. Det var så mye å ta inn over seg at det holder ikke med et besøk. Jeg tviler på at det holder med ti.

La oss ta maten først. Klassisk diner-opplegg med burger, fries, og shakes, samt vann i forskjellige former (jf. Dahls og Budweiser, samt vanlig vann)

. Masse forskjellig tilbehør og saus til burger og potet, og det smakte godt, også, så vel verdt å legge turen innom. Jeg tok også en jordbærmilkshake og sa samtidig fuck off til laktoseintoleransen (det gikk greit). Sist jeg drakk en jordbærmilkshake her til lands, var på en McD på Torget for 16 år siden, den gang ble jeg matforgifta, men dette var gode greier.

Og selv om det var nok av folk, ble også smittevernet tatt godt vare på, med store mengder sprit på toalettene, samt regler for hva man skulle gjøre med dette. For sikkerhets skyld sørga jeg for ikke å ta på noe som helst med henda mine, jeg brukte papir, men vaska meg likevel grundig og sprita alt som sprites kan. Sprita så spritflaska med min egen sprit som jeg alltid har med meg. Kan aldri være for sikker.

Men Kortmans lysfabrikk er ikke bare en diner. Som navnet tilsier er det også lys der. Massevis. Stearin så klart. Opp og i mente. Damene i følget var helt fra seg og har planlagt en tur opp dit igjen til jul, kun for å handle lys. Selv ble jeg mer grepet av alt det andre. Hodeskallene, motorsyklene, og selvfølgelig … De gamle, amerikanske bilene. Museet i andre (tredje) etasje er også vel verdt et besøk. Eller ti. Eller hundre. Det er så mye å se der inne at jeg tror man alltid vil oppdage noe nytt for hvert besøk, man klarer ikke se seg mett eller oppdage alt, uansett hvor grundig man er.

Totalt urelatert lurer jeg på om det fortsatt er et marked for apsikat. Sukat brukes jo hyppig i bakverk, i alle fall til jul.

Alt i alt en strålende tur, det er lenge siden jeg har vært på ferie med mor og far, og selv om vi var et søsken i manko, så var det også en fin «familieferie». Jeg gjentar det gjerne ved en senere anledning.