For et par måneder siden fikk familien vår et nytt medlem. Det kom ganske bardust på meg, som den berømte julekvelden på den like berømte kjerringa. Minstesøss fødte det som viste seg å være niesa mi og jeg hadde mange følelser jeg ikke helt visste hva var.

«Nå har det kommet en ny favoritt. Hvordan skal det da gå med kattene?» «Hvis hu nå er arveprinsessa, hva er da jeg? Blir man automatisk kronprins bare fordi man er født først?» Men etter en stund kom jeg frem til at det bare var fint, og at familien vår tross alt ikke er et monarki, så det går greit. Og jeg sørger alltid for å gi kattene masse oppmerksomhet, slik at de ikke skal føle seg sjalu. Vi skal ikke ha noe «Lady & Landstrykeren»-opplegg her. Heldigvis er ikke kattene våre siamesiske, heller.

Tilbake til Tilde Kanutte. I løpet av ukene som har gått har vi hatt mange opplevelser. Jeg er jo ensomheten selv og sitter på hjemmekontoret fra jeg våkner til jeg sovner, bare avbrutt av noen ukentlige turer til butikken eller «heim te ‘a mor» for å snylte til meg gratis middag. Det må til når man tross alt ikke har all verdens med penger. Og økonomisk sans som en kirkerotte.

Etter at minstesøss og mannen flytta tilbake hit, og det i tillegg kom et spedbarn med i miksen, har det blitt andre boller. Det lyser opp en ellers traurig hverdag hvor alt går i rutiner. Stå opp; badet; finne ut hvor jeg slengte fra meg shorts og singlet før jeg sovna; bli med på morgenmøtet; fikse frokost mens de andre droner i vei om tall og klikk; jobbe; fordrive tid frem til jeg sovner.

Nå bryr jeg meg litt mer om å holde en viss innetemperatur her i stua, slik at tildusen ikke skal fryse. Og jeg sitter og legger planer for alt vi skal gjøre sammen når hun blir eldre og forstår mer. Jeg skal introdusere henne for så mange fantastiske ting fra min egen barndom, det være seg «Eventyrstund med Janosch» – slik at også hun får oppleve gleden ved den vesle bjørnen og den vesle tigaren som drar til Panama, eller alle de fantastiske bøkene om Tassen – og slik pappa gjorde for meg, skal jeg lage forskjellige stemmer for henne. Jeg vurderer til og med å la henne få leke med lekene mine.

Men alt er ikke bare fryd og gammen

. Seks uker gammel kom hun på besøk, og minstesøss lot meg holde henne mens hun gikk for å finne stellebagen. Det gikk ikke ti sekund en gang før jeg ropte henne tilbake i det en fontene av gulp sto opp av jenta, og det var gulp over hele henne, over meg, i sofaen, på salongbordet, på tastaturet, jobb-PC-en, skjermen, mobilen. Gulp i øynene hennes, og gulp i nesa mi. Jeg mistenker i alle fall det sistnevnte, for hele den neste uken gikk jeg rundt og lukta gulp, uansett hvor jeg var. Et minne for livet, i alle fall for meg og minstesøss. Jeg ser ikke for meg at jenta vil huske så mye av det selv.

Likevel. Jeg er fortsatt litt varig for å holde henne nå, i alle fall rett etter at hun har spist, selv om jeg selvfølgelig heller aldri får nok av å ha henne ligge i arma mi oppå maven min og forundret ta inn over seg verden og den smårare onkelen sin med midlertidig amish-skjegg. Og til neste gang hun gulper på meg, håper jeg å ha anskaffet gummilaken til sofaen, og at jeg har klart å rydde vekk hjemmekontoret.