Kjære lesere.

Når disse ord leses har den andre dosen begynt å virke i venstrearma mi. Rett i tatoveringen jeg tok for å hedre dragen som reddet meg fra ei hulder da jeg rømte hjemmefra som liten. Men det er en annen historie, kun fortalt til noen få utvalgte. Som en medier og kommunikasjon-klasse på Randaberg VGS (eller var det en av skolene i Stavanger? Theodor fra «Internatet» gikk der i alle fall) i 2006, en fotograf, penis vennene, og Twitter. Jo, og en gjeng fulle sosser jeg møtte på den første Gladmaten jeg var på i Stavanger.

Oddsen for å bli sjuk er tilstedeværende. Efter første dose fikk jeg helvetesild. Jeg håper på influensa i noen dager denne gangen i stedet. Jeg vil aldri ha den ilden igjen. Ingen medikament, lindrende salver, eller groblad fungerte. Det var et kraftig ubehag å sitte og ligge, samt å bevege seg, og å være påkledd. Så det var noen interessante uker. Dette er sånt som jeg bare unner mine verste (innbilte) fiender, og knapt nok dem. Nei da. Jeg unner dem det, uten tvil. Det er jo en grunn til at jeg ser på dem som fiender som bare fortjener det verste, og at de alle skal følge med meg i gravkammeret (en fellefylt pyramide under det åtteetasjes huset jeg ser for meg å bygge ved Mosvannet i Stavanger), for så aldri å komme ut igjen. Så er vi kvitt dem, si.

Det blir sikkert en tredje dose også. Og en fjerde. Nye mutasjoner og nye bølger, all den tid politikerne og smittevernlegene ser det som trygt å åpne landet. Og så bærer vi vaksinerte smitten med oss, og siden alle kaster munnbindet og glemmer at vi nordmenn stereotypisk liker å holde noen meter mellom hverandre hele tiden, blusser smitten opp igjen. Hos noen som enten ikke vil vaksineres eller kan vaksineres. Eventuelt hos de hvor det ikke skapes antistoffer, så vaksinen har ingen virkning. Så muterer viruset videre og er plutselig mRNA-resistent eller noe slikt. Da har vi det gående.

Aldri mer vil man kunne avholde sportsarrangement med hundrevis av barn som løper tett i tett eller har kroppskontakt med ball. Idrettslagene må finne andre ting å gjøre enn å satse på salg av billetter til publikum som ikke kan komme på tribunen. Og alle utestedene går dunken, fordi politikerne tror at det er større sjanse for å bli smitta om du er på et sted hvor folk faktisk passer på at du følger reglene, enn hvis du sitter hjemme og drikker med kompisene dine. Øya mine ruller hardt i skolten bare ved tanken.

Jeg tar meg selv i å lure på om de som bestemmer over gjenåpninga kanskje er i lomma på Antibac- og munnbind-industriene. De er jo de eneste (bortsett fra trøndersk testpersonell) som tjener noe på dette, all den tid det er gratis å bli vaksinert.