Jeg har begynt med yoga.

Yoga?! Jepp. Det er vondt. Jeg har holdt på i fire dager og klarer ikke se for meg at dette skulle være godt for noen.

Etter dagens andre økt (ja, du leste korrekt, jeg tar en om formiddagen og en på eftermiddag/aften) hadde jeg en hodepine så ille som når jeg har hatt mine verste migrener. Det kjentes ut som om hjernen var mørbanka og prøvde å presse seg ut av pannebrasken. At noe sånt skal være noe «alle» higer etter, er for meg en gåte.

Men det er vel ikke alt man skal forstå, i alle fall ikke mystifistisk fysisk aktivitet fra Østen. Men man trenger ikke å bli helt som en viss pastor som advarte kristne mot å holde på med yoga som treningsform. Det holder å ignorere det.

Og det gjør jeg vanligvis etter å ha prøvd denne formen for å være aktiv. Så går det tre år, og så prøver jeg det igjen, for da er forrige gang glemt. Som det at jeg ikke har balanse, og det å stå rett opp og ned uten å lene seg mot noe er en evig prøvelse. Hvilken vei svinger jeg denne gang? Går jeg på snørra eller faller jeg til venstre over salongbordet? Hva skal man med duk eller løper når man kan ha en bleikfeit 35-åring liggende sirlig dandert på tvers over bordet?

Det hjelper heller ikke at katten min (ja, hun har til slutt flyttet inn, og de som sier at det å få seg et kjæledyr er en kur mot ensomhet kan gå og ta seg en bolle, for det hjelper like lite som å møte kolleger, psykolog, leger, ukjente, venner, kassapersonale, og familie) svinser mellom føttene mine hver gang jeg drar frem yogamatta. En ting er å ødelegge gamle møbler eller meg selv, noe helt annet er å skulle snuble over eller knuse katta mi. Så jeg må enten stenge henne inne i vindfanget i 40 minutt per dag, eller slutte med den risikosporten. I alle fall så lenge hun ikke klarer å ligge i ro i godstolen min og se på at jeg tøyer og bøyer, okker meg, og ligger flatt ut og puster og peser på matta – eller gulvet om jeg har bomma når jeg har kollapsa.

Om ikke annet kan jeg se alt støvet jeg har ignorert å støvsuge (takk for den apati). Man skulle tro at med all prokrastineringen jeg gjør, ville jeg ha tatt ut støvsugeren litt oftere, men også det er noe som er utsatt. Jeg er nemlig en sånn person som trenger mye å gjøre for å klare å konsentrere meg om det jeg skal, så det vil si at det er mye dødtid på jobb mens jeg venter på at oppgavene skal hope seg opp. Den dødtiden bruker jeg på alt jeg egentlig skal gjøre. Som å ta oppvasken og støvsuge. Som prokrastineres vekk til fordel for å lese ut en bok eller to, doomscrolle Twitter og TikTok, eller legge kabal nummer to millioner femhundrede og ørtogførti. Om jeg ikke prokrastinerer vekk det også da.