Det er ikke alltid like lett å skrive. I dag er en sånn dag. Og det kan være mange grunner til det. En av grunnene er at jeg er lei. Fette lei. Alt. Lei av å leve, men ikke lei nok til å dø. Lei av å si «he-he, nei da, jeg er ikke suicidal lenger, det er et avsluttet kapittel i livet mitt», samtidig som jeg vet at det når som helst kan slå ned som en bombe. Derfor vil jeg ikke ta medisiner mot angst og depresjon. Jeg er redd for å ha noe liggende. Redd for at jeg plutselig skulle føle for å ta en overdose. Impulskontrollen min er litt sånn der.

En annen grunn er at «Vladdy» angrep Ukraina. Krig i Europa. For første gang siden 22. juli 2011 har jeg sitti klistra til idiotboksen siden det skjedde. NRKs direktesending. Veldig vanskelig å gjøre noe annet. Klarer ikke å konsentrere meg om jobben. Klarer ikke konsentrere meg om å skrive. Klarer ikke gjøre noe annet enn å følge med. Slavisk. Jeg føler med det ukrainske folk og fordømmer Putins galskap. Uten at det gjør så mye fra eller til. Jeg er ikke influencer eller e-girl på Twitter. Jeg kan ikke skrive merkelig kåte meldinger om og til den russiske diktatoren. I tillegg forstår jeg ikke emojier for fem flate øre. Dette er en kamp jeg tapte lenge før den begynte.

I tillegg har jeg følt meg tom de siste årene. Med tanke på det jeg har skrevet de siste åra er det kanskje litt rart å tenke på, men det er nå sånn det er. Jeg er tom. Oppbrukt. Ingen energi. Ingen motivasjon. Ingenting. Kanskje det henger sammen med at jeg er lei. For jeg har vært lei lenge. Det er ikke noe nytt som har kommet. «Nai, nai, vært lenge», for å parafrasere en gammel Otto Jespersen-sketsj.

Jeg orker ikke lese. Orker ikke se filmer eller serier. Jeg orker ikke strø glatta. Jeg orker ikke tanken på å måtte måke det helvetes forfrosne, hvite vannet fra himmelen. Jeg orker i hvert fall ikke spise, spesielt ikke om jeg må lage noe, eller forlate huset for det. Ukokt, tørr pasta har næring nok. Halvtinte rundstykker uten pålegg like så.

Jeg orker ikke tenke jobb. På å gjøre de sammen meningsløse tingene bare for at noen skal lese det vi skriver om. Jeg orker rett og slett ikke. Og i hvert fall ikke å ta kattebæsjen i kassa som stinker til kåken.

Musikk gir meg ingenting. Venner gir meg ingenting. Familie og slekt gir meg ingenting. Katten gir meg ingenting. Drømmen gjør meg ingenting. Uhm. Drømmer*. Gir*. Drømmer gir meg ingenting.

Om noe, kunne jeg ha kjøpt en femdunk dårlig, fraustinkende heimert fra Viggja og seks liter Urge. Blanda 70/30 som da jeg var fjortis. Det til tross for at jeg verken drikker noe særlig annet enn øl og gin, om jeg først drikker, og det at jeg kutta brus 16. mai 2017. Mye det samme; jeg kunne ha kjøpt fem 20-pakninger Lucky Strike og røyka dem opp i løpet av en dag. Kjøpt en strut Mocca Mint og snust den opp før helga var omme. Dette til tross for at jeg kutta tobakk da jeg gikk over til e-sigarettene 4. november 2012.

Men selv om jeg hadde kunnet, orker jeg ikke. Gidder ikke. Fuck it. Jeg er lei. Møkk. Lei.