Jeg merker at jeg misunner alle som klarer å rydde for tiden. Ommøblere teknisk rom klarer jeg fint, men å rydde? Nope.

Ikke at jeg helt vet hva som skulle ryddes uansett. Til å være kronisk deprimert og langt nede har jeg det overraskende ryddig. Man ser gulvet (man kan til og med danse i stua, noe jeg har gjort veldig mye den siste uken) og alle vinduene liksom.

Men jeg klarer ikke plukke opp noen av støvsugerne. Jeg har kost og brett til å ta kattesanda i vindfanget, men det er det, og kun når det blir for ubehagelig å gå kattesand når jeg går for å ta på/av meg skoa.

Jeg vaska to ruter i vinduet her om dagen, fordi katta hadde grist de til med øyegugga si, men å tørke opp alle blodflekkene på gulv, vegger, og alt annet hun når tak i? Nope.

Hybeldinosaurene regjerer åpenlyst på gulvene mine. Jeg burde ha skifta på senga for to måneder siden, men så lenge ingen andre enn meg skal være der og jeg ikke merker stanken, er det egentlig noe vits i å utsette seg for å måtte finne noen å låne en tørketrommel av?

Jeg vasker klær. Og vasker opp stekepanna/gryta/kjøkkenknivene når jeg bruker dem, og kakaokoppen/tekoppen (samme kopp, selv om jeg har dusinvis av andre kopper og krus (arvegods og gevinster)) om jeg har drukket noe annet enn vann fra flaskene mine (fylles i springen).

Men noe mer enn det? Sist jeg bakte brød sto bollen og de andre redskapene til kjøkkenmaskina fulle av deigrester og sepevann i kjøkkenvasken i en uke før jeg orka å gjøre noe med det. Orker ikke deale med det igjen. Men så lenge jeg ikke husker å spise, går det greit, liksom.

Ja, det er sol ute, og jeg står på terrassen og trekker frisk luft med ujevne mellomrom (som når jeg tar ti minutters skjermpause hver time (om jeg husker det), som anbefalt av leger og optikeren min). Og jeg har spist hos minstesøss fem ganger den siste uken.

Men jeg får jo ikke noe mer energi ut av å møte folk jeg er glad i eller å få friskluft? Dette er akkurat like tåpelig som at trening visstnok skal gi deg serotonin og dopamin og jeg vet ikke hva. Trener jeg nok får jeg selvmordstanker og anginasymptomer. Utover det er det bare depresjon.

Og det kan jeg fint ignorere. Så at aktivitet (av noe slag) skal hjelpe på depresjon kan jeg fint avkrefte for min egen del. Suck it, alle terapeuter som har messet om det siden jeg først begynte til en på midten av 2000-tallet.

Torsdag sto jeg opp tidlig, meldte fra til jobb at jeg faktisk var våken i tide, dusja, åt frokost (som ikke var sjokolade eller Mentos) før 12, dro fra gardinene for å slippe inn sola, stakk nesa ut og trakk frisk luft …

Nope, funka ikke. Fortsatt deprimert på grensa til apatisk.