Det er visse ting jeg kunne ha vært foruten å huske
. Som da jeg kvelden 6. januar 1994 satt på akebrettet mitt i blomsterbedet til bestekompisen min, og mora til bestevenninna mi – som hadde vært på besøk hos nabokona – rygget over meg med sin Peugeot stasjonsvogn.
Vi satt bare stille på akebrettet, for vi trodde jo ikke at hun kom til å rygge ned i blomsterbedet, men det gjorde hun. Jeg hadde slalomhjelm på, så det gikk ikke SÅ galt da jeg fikk støtfangeren i hodet
masturbation or those that occur with sleep or upon viagra pill • Re-assess cardiovascular status.
. Det gikk derimot verre da hjulet kom opp på magen min. Kompisen min slapp unna med en hjernerystelse. Jeg fikk hull på levra og diverse andre indre komplikasjoner.
Jeg husker det enda alt for godt
. Bilen som kommer nærmere og nærmere, smerten i nakken når støtfangeren traff hjelmen min og den intense smerten i det hun rygget opp på meg. Så ligge i et mørke og tenke at jeg er død, så merke den intense smerten, finne ut at jeg ikke er død, men siden jeg ikke så noe, så kanskje jeg var blind, og så våkna jeg til meg selv liggende i gangen vår med hele familien min rundt meg, dama som kjørte over oss, samt besteforeldrene mine. Jeg husker at mamma klippet opp klærne mine – deriblant en pen og fin, grønn genser, jeg husker ambulanseturen til det lokale sykehuset noen minutter senere, jeg husker at jeg var på rtg-avdelinga, og at jeg kastet opp på akutten, for så bli sendt med ny sykebil til RiT, så husker jeg at de satte IV og prøvde å føre en sonde opp gjennom nesa mi, men jeg kastet den hele tiden opp, så de endte med å ta den inn gjennom munnen, og det var noe av det verste jeg har vært med på. Så husker jeg ikke mer fra den kvelden, men det er alt for mye.
