Jeg begynte å skrive torsdag aften. Planen var et øyeblikk. Resultatet ble så mye mer. Sånn rundt ti ganger så mye som et vanlig øyeblikk (altså ikke ett av meg). Det er merkelig hva man får ut av å se på bilder. Sånn er det med meg. Jeg har tre maleri av min gamle dagmamma, Torgunn Sundli, hengende på biblioteket mitt. Det tok meg lang tid å velge dem ut. Først ett, så de to andre mye senere. Men det var verdt det. De har en helhet i seg. De fortalte meg en historie.

Først det ene da jeg skulle velge det ut. De to andre da jeg skulle velge dem, men bare delvis, og det var ganske brokete. Det kom klarere frem da de hang side ved side på veggen min. Men fortsatt bare en setning her og et avsnitt der. Torsdag aften kom resten, sånn passe sammenhengende. Og jeg fant en glede i det. Å sitte omringet av bøker og tegneserier og bare skrive av hjertens lyst. Noe som ikke er et filmtips, ikke er et øyeblikk, ikke er et tilbakeblikk, ikke handler om vær eller musikk, eller om kulturminner i distriktet.

Om noen får lese det er en annen sak. Kanskje noen som kan norrønt. Det var litt klønete å sitte å bla i en norrønt–nynorsk ordbok på Nasjonalbibliotekets nettsider. Særlig siden ordene tross alt sto på norrønt, og oversettelsen var på nynorsk. Mye gjetting og håping via Google translate på islandsk, men jeg merker meg at de to heller ikke er de samme, selv om de gjerne var det en gang. Men det gav meg et rush og en mersmak. Noe jeg ikke har følt på lenge.

Kanskje burde jeg prøve å gjøre ferdig en av de mange historiene som ligger i ymse mapper på PC-en min og på Google Docs. For eksempel det å samle alle Vær-Sjur-ene i et dokument. Eller skrive videre på selvbiografien min. Det første bindet er allerede ganske langt og selv en passe kraftig PC sliter med å åpne det på 1–2–3. Moro læll, si. Eller barneboka jeg begynte på om en vikinginvasjon i Orkdalsfjorden. Den har jeg trua på altså. Så mange ideer, så lite konsentrasjon.

For det er et problem det der. Selv med hyperfokus. Men jeg kan jo ikke velge hva jeg skal fokusere på. Det er det noe annet som gjør. En eller annen kobling oppe i hjernen. Jeg har ikke satt meg inn i hvordan det fungerer. Jeg bare ønsker jeg kunne styre det. Så kunne jeg bare skrive noen hundre tusen ord på en episk barnebok. Eller skrive oppfølgere til føljetongen om furuelskeren Viking-Pål.

Eventuelt ordlisten min om hvordan snakke sjursk, selv om den sannsynligvis er utdatert. Jeg begynte tross alt på den da jeg var fjorten–femten år, og sproget mitt har utviklet sig noget siden den gang, kan man si. En salig blanding av dansk, riksmål, bokmål, og arkaisk nynorsk. For selvfølgelig er det det. Og slang fra Oslo anno sent 90-tall. Og østkantmål. Fra bøker jeg leste i mine formative år.

Eller kanskje ikke. For selv om ideene er der, så mangler ikke bare konsentrasjonen, men også tiden. Kanskje tidsutnyttelsen hadde blitt bedre med bedre konsentrasjon, men jeg er jammen meg ikke sikker. Det er så mye annet å tenke på også. Videre slektsforskning, for man blir aldri ferdig med det. Jeg har noen tusen råfiler jeg burde ha tatt opp i Photoshop og redigert. Eller i det minste sett på. Godt over hundre bøker som står på biblioteket og venter på å bli lest. Og alle platene som burde høres på. Helst sittende i godstolen med et par gode, nøytrale hodetelefoner koblet til forsterkeren. I tapsfritt format, selvfølgelig. Det sier jo seg selv. Her skal vi ikke ha noen 128 kbps MP3-filer, nå nei. Og den hersens hagen, og en umalt vegg. Det er bilder som ligger rullet sammen i papprør og under trappa og venter på at jeg skal finne passende rammer til dem (og plass på veggene).

Og alle oppskriftene som skal testes ut. Og alle ideene som kommer mens jeg spiser, ikke minst. «Hmm, dette er kanskje godt?» Og det var det jo. I alle fall det siste jeg prøvde. Ha jordbær på burgeren. Og grille jordbær. Sistnevnte gav en skikkelig intens jordbærsmak. Det neste blir nok å prøve jordbær i tacoen. Satser på at det blir like godt som pizzaen jeg lavet i fjor. Med banan, mango, ananas, karri, sataysaus, cheddar, mozzarella, skinke, og béarnaisesaus. Det var snadder, det.

Jeg liker å eksperimentere med mat og smaker. Jeg kan også nevne at å smelte sjokolade i vannbad for så å dyppe ostepop og bacon oppi er veldig digg. Akkurat som baconmuffins, baconis, og karamellisert bacon. Men det sier jo seg selv. Bacon er alltid godt og godt med alt. Kanskje bare kaste utdanning og jobb på båten og starte opp en restaurant fra kjøkkenet, som de historiene man leser fra østlandsaviser med ujevne mellomrom om folk som åpner gatekjøkken på hybelen eller selger vårruller fra kjøkkenet? Nei, Mattilsynet hadde vel satt en stopper for det rimelig raskt. De pleier å være flinke til det. Ruinere uutdannede hobbykokkers drømmer om en restaurant på gutterommet, altså.

Skomaker bli ved din lest, er det noe som heter. Jeg undres på om det har en sammenheng med janteloven? Uansett. Skriving er livet. Ordene som flyter ut når jeg setter hendene til et tastatur (eller sjeldnere, griper pennen og skribler ned uforståelige kråketegn på nærmeste skrivbare overflate) er for viktige (for meg) til å gi slipp på eller glemme. Da får det heller bli med et øyeblikk i uka.