De siste ukene har jeg brukt på å høre meg gjennom musikksamlinga mi. Rundt en terabyte med musikk samlet siden slutten av nittitallet. Den har overlevd mange harddisk-krasj, I Love You-ormen fra tidlig 2000-tall, formateringer, fall i bakken, og minst én rom og cola.

Torsdag var jeg kommet frem til «M» i rocke-mappa, antageligvis den største mappa som jeg har brukt over en uke på nå. Mye god musikk jeg har hørt veldig mange ganger før, noe jeg ikke har hørt før og ikke vet hvor kommer fra, og noe jeg hørte på i fordums tid og siden glemte, for så å finne igjen nå. Mye glede med andre ord.

Under «M» finner vi det skotske post rock-bandet Mogwai. Jeg har vært fan siden 2003. Veldig behagelig musikk, og kan sannsynligvis (sammen med det britiske heavy metal-bandet Black Sabbath) forklare min forkjærlighet for drone metal, doom metal, og stoner rock. Trenger ikke vokal så lenge man har strengeinstrument og perkusjon, si.

I 2002 spilte Mogwai konsert på studenthuset Folken i Stavanger. Jeg var ikke der, men jeg har alltid ønsket at jeg var det. Konserten ble sendt på P3, og jeg hørte deler av den av en fetter av min far året etter. Og det bringer meg til én av dagens tanker: «Hvor hadde jeg reist om jeg hadde tilgang til en tidsmaskin?»

Det er mange svar på det spørsmålet. Monterey, California sommeren 1967 for Monterey Pop Festival, for eksempel. Se Mama Cass fra The Mamas & The Papas uttrykke et lydløst «Oh my god!» når Janis Joplin og Big Brother & The Holding Company fremfører sitt cover av Big Mama Thorntons «Ball & Chain» og Janis virkelig blir oppdaget.

Pompeii, Italia 1972 for å se Pink Floyd opptre live i ruinene. Til tross for at de spilte konserten uten publikum, men fuck it, jeg kunne vært groupie jeg, bare for å få se dem spille den ikoniske konserten. Høre «Echoes» live. Hoi!

Folken, Stavanger 2002, av tidligere nevnte grunner (i det minste var jeg på Folken to år senere og fikk med meg Silver og øl til fem kroner halvliteren, takk for den, lykkehjul som bestemte ølprisene).

Orkanger, en eller annen gang på midten av nittitallet for å fortelle meg selv hva mange år med mobbing vil føre til, og å be foreldrene mine om tidlig utredning for alskens diagnoser.

Stavanger i 1988 for å fortelle foreldrene mine at det ikke kommer noe godt ut av å flytte til Orkanger. Om de ville trodd på en tidsreisende som påstår han er sønnen deres fra 2022 er en annen sak. Sannsynligvis ikke, de er for rasjonelle og oppegående til det. Selv om farfar kanskje hadde trodd det når jeg begynte å infodumpe om slekta.

Men det er vel uansett en sånn greie ved tidsreising at man ikke skal skape paradoks ved å snakke med seg selv eller noen man kjenner. Selv om det hadde vært interessant å se hvordan livet hadde vært om vi hadde blitt værende i Stavanger …

En annen tanke som dukka opp er: «Om jeg kunne velge hva slags krefter jeg ville hatt, hva ville jeg ha valgt da?»

Opp gjennom årene har det vært flere svar på det spørsmålet. Da jeg bodde oppe i Bakkan og gikk på skole på flata, var det alltid det å kunne fly som var drømmen. Det hadde spart meg så mye løping fra mannevonde (eller i alle fall barnevonde) hunder langs skoleveien, en og annen slåsskamp, en del erting, og generelt slitenhet.

For selv om man går fra skolen og opp mot Nylandet i ni år, så får man ikke bedre kondisjon og det blir ikke lettere. Det var like tungt siste gang jeg gikk der med sekk på ryggen i 2002, som da jeg gikk der uten sekk (og flerfoldige kilo tyngre) for et par uker siden.

Teleportering var også ofte en tanke. Det er fortsatt en tanke. Om jeg bare kunne teleportere til Stavanger etter jobb, eller ta en svipptur til Bjørgvin for en konsert. Eller bare bort på Rema, for den saks skyld. Eller Tiller, for å kunne handle på en butikk med utvalg (Meny), all den tid det virker som om Mega har fått dårligere utvalg etter ombygginga i vår. Også veldig praktisk for å komme seg noe sted i vinterhalvåret. Og tenk hvor mye man hadde spart på drivstoff om alle bare teleporterte rundt omkring?

Men svaret jeg alltid ender opp med er å kunne kontrollere tid og rom. Da kan man reise hvor og når enn man vil. Og stoppe tiden. Tenk så digg å kunne få et par ekstra timer søvn om morgenen. Det gjaldt like mye da jeg gikk på skolen som nå. Eller bare kunne ta et kvarters pause under en travel innspurt på en mandag. Eller sende meg selv tilbake til jernalderen for å finne ut av hvordan folk levde på Hov og Rømme i de dager. Det ble tross alt funnet tre kokegroper og kullgroper på det stedet hvor nabohuset mitt nå står.

Ikke at jeg snakker språket, og jeg ville ha skilt meg kraftig ut med min moderne væremåte og bekledning, men jeg kunne vært en stille observatør. Tatt notater, filmet dem, og tatt all informasjonen med meg tilbake. Eller hva med å reise tilbake 9 000 år for å se de første menneskene som kom til distriktet omkring Orkdalsfjorden?

Men det nytter vel ikke. Selv om det kanskje er mer plausibelt, selv for noen som tror på vitenskapen, med det å kunne få kreftene til å reise i tid og rom, enn hva det er at noen skal bygge en tidsmaskin (om vi ser bort fra klokker og at folk alltid beveger seg fremover i tid og at opplevelsen av tid er forskjellig og andre ting forskere og vitenskapsfolk snakker om), eller at vi skal kunne få all den kraften vi trenger for å kunne teleportere mennesker (det er snakk om usaklig store mengder data, så det er ikke noe som fungerer i vår tid, og neppe blir det det med det første.

Det er bare å se hvordan vi ligger an med de flyvende bilene og svevebrettene som skulle vært her for 22 år siden).