Er det én rute jeg har gått mye opp gjennom åra, er det fra Ulvåsen (teknisk sett i nabokommunen Skaun, men den eneste (bil)veien dit er via Orkland) og ned til huset til foreldrene mine. I barndommen bilte vi opp dit, og gikk ned igjen, og så gikk eller syklet vel mamma eller pappa opp igjen senere og hentet bilen. Men det er lenge siden jeg har vært der nå. Det er så demotiverende med all herjinga utbyggerne har gjort med skogen «min». Jeg vokste mer eller mindre opp oppi der. Jeg kunne alle stiene. Visste hva den enkleste måten  å komme seg opp og ned på var, og de raskeste. Om ikke akkurat de tryggeste.

Jeg visste hvor maskingeværstillinga og skyttergravene fra Krigen var. Jeg visste hvor steinbruddet til bestekameraten min og meg var. Jeg visste hvor Richter-familien hadde lysthuset sitt og den kunstige dammen med robåt på og karper i. Jeg visste veien til Furuberget med den beste utsikten over havna, til Buvikløypa, til Østhusen, Jeg visste hvordan jeg kom meg til Rødåsen, Espa, Evjensbakken, og Fannrem. Jeg visste hvor Joplasshuset var og hvordan man kom seg inn i det, og jeg visste om Hitlers spøkelse, gutteklubbene som hadde tilhold i andre etasje, og grevlinghiet under selve huset. Og jeg visste hvor nissene bodde, de som kidnappa lillesøstrene til min beste venn, og hvor vi gikk med grøt og saft hver julekveld. Og jeg visste hvor trollene hadde holdt til, frem til de titta ut en dag og sprakk i sola.

Noe av det sitter kanskje enda, om jeg bare går på gamle stier, eller – finner dem igjen. For mye er ødelagt. Beint frem rasert. Takk for den, jævla utbyggere. Noe av det verste med det, er å se de åpne sårene i de ellers skogkledte åsene. Og voldtekten av Lysthusflata. Det er vel knapt solgt ei tomt oppi der, så jeg forstår ikke hvorfor de måtte ture frem slik de har gjort. Kapitalismen og blårussen rir igjen, antar jeg.

Men tilbake til turen.

Igjen har jeg blitt bilt opp og har selv gått ned. Det var fint vær og jeg trengte et alternativ til vannspeilet og «Nullen». Først prøvde jeg meg på en tur ned på Myra bak Ulvåshytta, men der var det fortsatt rimelig vått, og selv med gore-tex-sko, tok jeg ikke akkurat sjansen. Men jeg plumpa nesten oppi et myrhøl. Nei, i stedet gikk jeg tilbake til opprinnelig plan. Ned bilveien.

Det er egentlig en ganske grei tur, så lenge det ikke er stålis eller skare (så fremt man ikke har en spark, da, da er det en jæskla gøy tur, i alle fall om man er en unge som ikke eier vett). Og mye å se. Blant annet bomveien til Rødåsen. På veien videre ned kan man, om man er oppmerksom, se hvor det for mange herrens år siden var hoppbakker (Ulvåsbakken og Litj-Ulvåsbakken), man kan gå ned i en bekk (Vasshølet), og om det fortsatt er der, kan man se skiltet som tilsier at man er i nabokommunen (Skaun). Man kan også gå inn en kort, liten vei hvor det egentlig ikke er noe som helst, men hvor det i forrige årtusen var en hytte. Den tidligere og langt mindre Ulvåshytta. Det er for meg fortsatt en gåte hvordan den hytta alltid var full når vi gikk innom. For jeg husker den ikke som særlig stor, og det var den vel heller ikke, men det var alltid varmt fra peisen og folka der, og jeg pleide å få et pappkrus med solbærtoddy – og var jeg skikkelig heldig, et stykke sjokoladekake. Jeg vet ikke om det står på menyen i den nye hytta, jeg har ikke vært der siden en kombinert 100-årsdag for 17–18 år siden.

200 meter efter den gamle hyttetomta går det også en avstikker rett inn i skogen og går man dit, kan man finne en gammel benk man kan sitte på og se ut over Orkanger på. Om man klarer det gjennom løvverket, da. Det var ganske tettvokst da jeg gikk der. Få meter efter der, pleide det å gå en gammel, overgrodd vei nedover. Den såkalte «gammelveien» som var i bruk før den nåværende ble tatt i bruk. Jeg vet ikke hvor lenge siden det er, men det var i alle fall før min tid. I disse dager, er det ikke noe særlig å se på. Den er kraftig utbedret og all sjarm har forsvunnet. Det er som om noen har anlagt en jævla autostrada midt i skauen uten tanke for det estetiske. Rett og slett grusomt. Det går visst vannrør og fiber eller noe langs eller under den nå, og det har kommet et nytt høydebasseng for det nye ubebygde, herpa boligfeltet Lysthusflata. Fanden ta kapitalismen. Igjen.

Følger man bilveien (altså ikke gammelveien) nedover, kommer man snart til stedet hvor juletretyven slo til i 1994. Gamle Richter var ikke så begeistret for at noen hadde tatt seg til rette i skogen hans og hogget ned et lite grantre til å ta med hjem til jul. Litt lenger ned, i nærheten av stien til Oksbåsen, ligger ovennevnte steinbrudd. Hvor bestekameraten min og jeg noen varme sommerdager for rundt tredve år siden satt med hammer og flatt skrujern og hamra løs på stein i ei veiskjæring. Den virka langt større og mindre overgrodd den gangen.

Rett efter steinbruddet, er de et skilt hvor det står «Buvikløypa» på, og det er vel den nye veien for å komme seg til nabokommunen på. Det var ikke der vi gikk i min oppvekst, vi gikk nedenfor Lysthusflata, men der går det ikke lenger an å gå. På grunn av stengsler og utgraving. Kulturminner og fossiler er det i alle fall ingen som har tenkt på, bortsett fra de av oss som skrev i avisa og truet med å lenke oss fast. Men så skjedde det hele så fort og vi var opptatt med noe annet, og plutselig var det for sent. Story of my life, ass. Men tilbake til Buvikløypa.

Det starter optimistisk. Man følger en sti inn i skogen, det virker som gammel, fin skog med mosegrodd skogsbunn og skjegg på trærne, før plutselig, BOOM! Et jævla oransje nettinggjerde i plast sperrer hele stien man vanligvis pleier å tråkke rundt på. I stedet må man følge gjerdet bortover en annen sti, forbi orienteringsposter og malte trestammer, som om det var et eller annet kunstprosjekt. Følger man den usperrede stien, møter man raskt en ny sperring. Et metallgjerde. Med et oransje omkjøringsskilt plassert like ved. Nei takk. Sjelden har jeg sett noe mer demotiverende eller trist. Jeg følte for å sette i et primalskrik. «SKOGEN! NEI!». Jævla blåruss.

Og verre skulle det bli.

Tilbake på veien var det ikke mye lystbetont, fint, eller sjarmerende å spore. Bare resultatet av grådighet, tomtesalg, og eiendomsutvikling. Det er til å bli kvalm av. Hvor er bekkene mine? Hvor er rumpetrollene og froskene vi pleide å fange? Hvor skal ungene som vokser opp leke hen når alt bare er grått og jævlig, som den grusomme NRK-saken om hvor mye natur vi har bygget ned? Orkanger og Orkdal burde virkelig vært tatt med. Det er beint frem deprimerende å se hvordan industrien har fått herje med naturen her. Som å legge om elveløpet i sin tid, eller bygge ut industriområdet Grønøra. Det er for jævlig å sammenligne Orklas gamle delta med hvordan det ser ut nå.

Og vi skal ikke mer enn rundt 10 år tilbake før det så langt bedre ut på veien mellom Nylandet og Joplassen, eller hele veien opp til Ulvåsen, for den saks skyld. Hjertet mitt synker like mye hver gang jeg passerer de fandenivoldske herjingene. Særlig fordi det nå er langt vanskeligere å finne igjen til det som var. Som maskingjeværstillinga og skyttergravene som defintivit ikke eksisterer lenger. Eller veien jeg pleide å gå til Furuberget eller den gamle veien til Buvikløypa hvor vi av og til kjørte når vi trengte et avsidesliggende sted for å finne på kødd som tenåringer som kjeda vettet av seg fordi vi ikke var interessert i korps, dans, ski, eller fotball – de eneste fritidstilbudene til barn og unge i gamle Orkdal kommune, og sannsynligvis også i nye Orkland kommune. I alle fall på Orkanger.

Og så er man nede igjen. Forbi utbygginga på Lysthusflata. Forbi ikke-eksisterende stier, fossiler, krigsminner, og kulturminner. Forbi ikke-eksisterende råtne bygg, forbi troll og nissehuler. Og før man vet ordet av det, har man også passert bekken hvor vi fanget frosken Pax og flere rompetroll, en sommerdag for 31 år siden. Og vi er forbi avkjørslen til Joplassen og kan vandre ned mot Orkanger igjen. Jeg kan anbefale Sagdalsegga, for nostalgiens del, selv om det er grusomt å se sårene i naturen efter at de hugget ned all skogen «min», også der. Men om ikke annet, kan man kanskje finne veien ned til en annen tur jeg har skrevet om. Perbakkan og avstikkeren til demningen. Ja, ikke for det. Den enkleste måten å komme seg ned Perbakkan er å gå inn i boligfeltet Joplassen, men jeg går der bare når jeg må, for det er så deprimerende ellers. Gi meg tilbake naturen min, for faen!

Men om man ikke har et forhold til noe som helst oppi her, er det en fin nedoverbakke-tur som ikke er for bratt eller jævlig for knærne på rundt tre kilometer til parkeringsplassen ved Nylandet, eller omtrent 4,1 km ned til flata (Orkanger). Passer for: Alle, også om du er utrent eller har barnevogn. Jeg kan ikke si det samme om turen fra flata eller parkeringsplassen og opp. Da skal man være i langt bedre form, rusa, eller bare på jakt efter Pokémon.