Slik er starten på Engebret Hougens «Avskje mæ Høvringen», mitt absolutte favorittdikt siden en gang i barndommen. Jeg visste aldri hvor Anaripigg var, eller hva det var, om det faktisk eksisterte, men for noen år siden, fant jeg da ut av det. Og det ble to øyeblikk om det også. «– E æ hog-ilt» og «– Jeg trenger en ferie».

Jeg kom til Høvringen høyfjellshotell efter en smått strabasiøs tur fra Stavanger i en elbil med mine foreldre og med kraftig rekkeviddeangst mot slutten (tror vi hadde 4 km igjen å kjøre for før batteriet ble helt tømt da vi endelig kom frem). Og rett efter at restauranten på hotellet hadde stengt. Planen var uansett å stå opp tidlig neste dag for å sjå sole på Anaripigg selv. Og dama i resepsjonen pekte til og med ut piggen for meg, slik at jeg visste hva jeg skulle se efter.

Det var en fin ting og der kunne det endt, om ikke mine foreldre trodde at jeg var interessert i å gå opp dit, ikke bare se sola på den. Dårlig kommunikasjon fra min side, det der. Hvordan skulle de vite at jeg bare ville se sola treffe et fjell og så kjøre videre? Nei, jeg måtte visst være med å gå. Jeg til piggen til Imbert, de til en annen, høyere topp.

Jeg husker det som en mindre komfortabel tur. Bløtt var det og opprispa ble jeg. Mye myr og bærlyng å krysse, samt en del bekker det var litt vel lett å plumpe i. Og jeg var ikke i særlig bedre form sommeren 2021 enn jeg er nå, tre år senere. Men jeg gikk på, blant andre turister, og langt efter mine foreldre. Det var fint vær og det lå an til at jeg skulle kunne komme meg opp dit. _SÅ_ bratt var det tross alt ikke.

Men den gang ei. Jeg kom vel rundt 950 meter opp da selveste Tor dukka opp i vogna si på himmelen. Vi var vel og merke i Rondane, men det er ikke lange veien til Jotunheimen og her skulle det jaktes på jotner. Han hadde ikke før dukket opp før det også ble vått. Ganske så vått. Bekke- og myrplumping kunne ikke sammenlignes, og noe sa meg at det ikke ville være særlig lurt å befinne seg på snaufjellet mens det tordnet og lynte rundt meg, så jeg snudde raskt og begynte å gå ned mot bilen igjen.

Jeg kom meg til parkeringsplassen uten å bli truffet av noe lyn, det verste som skjedde var at jeg var søkkvåt, men foreldrene mine var like bak og kunne åpne bilen slik at vi kunne vrenge av oss våte skjorter og vri dem opp før vi kjørte videre tilbake til Orkanger. Pulsen min var på 169 på det verste, så blodpumpa var nok uansett glad for at Tor kom og avbrøt turen.

Jeg vet ikke om jeg vil opp dit igjen. Det viktigste for meg var tross alt å se sola treffe fjellet og resitere diktet noen ganger for meg selv.

Men jeg kunne nok kommet meg opp dit. Kanskje. Med litt mer trening og litt mindre regn og tordenbyger. Kanskje. Uansett, du skal være sprekere og bedre innstilt til å gå på fjelltur enn hva jeg var for å komme deg opp dit. Så lykke til, om du prøver, og gjør du det, så tenk på heinn Imbert og hu Marit. De fikk ikke hverandre, han var bondesønn og hun var budeie. Klassesystemet sto sterkt i Sel, den gangen. La oss håpe at de ville fått hverandre i dag …