Tenk om jeg hadde hatt mindre angst og klarte å jobbe, da, tenker jeg mens jeg sitter i en stol og rister og knipser, uvisst om det er på grunn av angst, tics, eller essensiell tremor.

Tenk om jeg ikke hadde hatt eksekutiv dysfunksjon og kom meg opp fra denne stolen, da. Bare kunnet jobbe, som vanlige folk. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre. Hva jeg vil, hva jeg bør, hva jeg må.

Tenk om jeg hadde hatt en ordentlig jobb, da. Ikke bare varig tilrettelagt arbeid i ordinær bedrift med (de)motivasjonslønn på 18,75 i timen for å spe på trygda. Jeg hadde ikke blitt friskere, men det er fint å tenke på.

Tenk om jeg turte publisere alt jeg skriver, da. Uten frykt for at folk skal like meg mindre, bli sure, eller pusse snuten på meg.

Tenk om jeg slutter å slette brorparten av det jeg skriver, da. I frykt for at noen skal se meg, sperre meg inne, og kaste nøklene. Selv om det kanskje hadde vært for det beste.

For tenk om …