En gang i tiden. I oppveksten min, og i mange år senere, var det farver på Orkanger. Mange farver. For det meste på veggene i underganger og kulverter og sånt, men det var til å bli glad av. Her hadde barn, ungdommer, og (unge) voksne satt spor efter sig. Her kunne man se og lese levde liv. Alle undergangene var som doveggene på utesteder og man kunne tro at Orkanger var en del av verden.

«WICKED» var å lese på det røde gjerdet ved bygget som en gang huset et Toyota-utsalg i krysset Njardar gate og Grensen, og langs hele undergangen ved ungdomsskolen. Undergangen ved ungdomsskolen var som en litt dårlig oppdatert avis for oss skolebarna, hvor vi kunne lese hvem som angivelig var hva, hvem som hadde kyssa hvem, og hvem vi var forelska i. Muhammed-tegningene havna der inne, hammer og sigd og «Nei til EF» var å se i kulverten under E39, før man velger om man vil ta av opp til Perbakkan eller fortsette videre opp Hovsbakkan.

I undergangene ved Domus var det skikkelig graffiti, ikke bare tagging og bumerker. Det var som å vandre i et kunstgalleri og alt var vakkert og farverikt. Noe sånt kan man fortsatt se på Fannrem. De er flinkere i nabobygda enn her på landet. Nå er det nærmeste vi kommer noe som helst gatekunst på Orkanger, restene av et hjerte på Bunnpris-veggen, som har vært der siden bygget med grus på veggene huset Rema 1000 i sin tid.

Før i tiden, da veggene ble malt over, for det ble de jo, av uante grunner (sikkert fordi kommunen er grå og kjedelig og ønsker å vise for alle andre at de er grå og kjedelige og hater kultur som ikke er å oppdrive i nr. 66), tok det ikke lang tid før noen igjen hadde oppdatert oss om hvem som likte hvem eller gav oss farverike bilder og kule bokstaver. Nå har det vært grått lenge. Altfor lenge.

Jeg håper noen ser dette og finner sprayboksene, stensilene, og tusjene frem og setter i gang igjen. Vi trenger farve her i bygda. Vi trenger noe å smile av. Noe å mimre over. Noe som kan forarge de kjedelige, grå voksne, og gi oss andre glede.

Og ikke tenk på politiet, de er for å opptatte med å jakte rusmisbrukere og fartssyndere til å tenke på dere. Dette er ikke Oslo eller Trondhjem på nittitallet, tross alt. De har fått nye fantasifostre å jage etter.