Jeg har vært skeptisk til dette samarbeidet lenge, både fordi jeg ikke har likt noe av det Miley har gjort tidligere, og fordi jeg synes det har gått nedenom og hjem med Wayne Coyne de siste årene, men dette var faktisk en positiv overraskelse. Albumet består av 23 låter, men jeg tror ikke jeg skal ta for meg alle, men jeg kan i det minste ta noen.

Ballet åpner med «Dooo It!», som også var den første singelen fra albumet. Sangen er skrevet av Cyrus og Coyne, samt Steven Drozd og Dennis Coyne (også fra Flaming Lips). I sangen synger hun om to ting hun virkelig elsker, nemlig marijuana og fred. Inspirasjonen for sangen var at det tar energi og anstrengelse for å gå ut og gjøre noe, og få det du vil til å skje.

Spor nummer to, er den ganske fine, og litt melankolske «Karen Don’t be Sad». I sangen forteller hun vedkommende ved navn Karen (som kan være Karen Carpenter for alt jeg vet, men også mange forskjellige andre mennesker, da Karen stort sett er et jentenavn, mens det i Russland er et guttenavn, og det er et folkeslag i Thailand), at hun ikke må la folk fortelle henne at hun ikke betyr noe og at hun ikke er så vakker som hun faktisk er, og det kan også tenkes at Miley referrerer til ens indre demoner, og mørke og påtrengde tanker
.

«The Floyd Song (aka Sunrise)» er det tredje sporet, og ble inspirert av et av dyrene fra albumtittelen, nemlig hennes kjære hund, Floyd. Han ble i april 2014 drept av coyoter mens hun dro verden rundt med Bangerz-turneen. To uker etter hendelsen, ble Cyrus lagt inn på sykehuset med en kraftig allergisk reaksjon til antibiotika, og mens hun var der, kom Wayne Coyne på besøk, og de la planer om et samarbeid. Miley har sagt at hun tror at Floyds sjel lever inne i Wayne, og at hva Floyd en gang var for henne, Wayne er nå.

Så har vi «BB Talk», det syvende sporet. Her får vi høre om Cyrus’ frustrasjon med overdreven romantisk interesse fra hennes sengepartnere, og med (eks-)kjærestens trang til å snakjke babyspråk til henne hver gang de hadde sex (og til og med foran mora hans), derav linja «Fuck me so you stop baby talking».

Det tiende sporet er «Milky Milky Milk», og det er vel også den mest seksualiserte sangen om melk gjennom tidene. Om sangen faktisk handler om melk, er jeg ikke helt sikker på, det er dopdronning Miley vi snakker om her, med Wayne Coyne som har vært opp og ned og av og på både alkohol og tunge og lette droger, men én ting kan jeg si meg enig med Miley i, nemlig «The milky, milky, milk / The milky, milky, milk / Yeah, I’m digging it». Melodisk sett er den ganske fin, og det tror jeg vi kan takke Coyne & co for.

Det ellevte (eventuelt nittende, avhengig av hvilken kilde man bruker, altså Wikipedia / nettsida hennes / eller rekkefølgen låtene ligger / lå på Soundcloud / eller noe helt annet) sporet er den fine, lett psykedeliske «Cyrus Skies». Her prøver hun sannsynligvis å artikulere en høyere mening med sitt eget liv, og med seg selv. Hun har definitivt tatt noe psykedelisk, kanskje ayahuasca, og på refrenget utrrykker hun det som om hun akkurat hadde våknet spirituelt, og at fortiden var fylt med løgner. Det er ting hun vil forstå mer av, ting hun ikke forstår, og ting hun ikke klarer å uttrykke på en slik måte at andre forstår det. Hun synger om at hun har sett død, sannhet, lykke, sinne, stemmer, og spøkelseslignende fremtoninger, og alle disse spirutelle oppvåkningene er deler av hennes ‘Cyrus Sky’. I et intervju med The New York Times, sa hun at vi alle ønsker at vi er gode folk, men at hun ville vite det i hjertest sitt, dypest ned i sjelen. Hun ville vite om hun virkelig var den personen hun tror hun er. Hva enn hun fant ut av, så liker jeg sangen godt. Litt sånn der Lana del Rey, bare hakket bedre.

Den neste fengende låta ut, er det tolvte (eller ellevte, se forrige spor), nemlig «Slab of Butter (Scorpion) (feat. Sarah Barthel)». Her finner vi Sarah Barthel fra Phantogram som synger brorparten av teksten, mens Miley bare popper inn her og der. Det er merkelig popmusikk, litt electro pop, men jeg digger den. Særlig synthen og gitaren, og tekstlinja «I feel like a slab of butter that is melting in the sun / Aggression melts away now that you and me are one».

«I Forgive Yiew» er produsert av Mike WiLL Made-It, og er det fjortende sporet, og som det tolvte, ganske fengende. Godt produsert sang, som det kan tenkes handler om bruddet med eksen, Luke Hemsworth, og at hun tilgir ham. Men så igjen, definisjonen av «yiew» på Urban Dictionary, er «an expression used in times of great joy / excitement / euphora: a hoot or holler in recognition of such an event», men det er fra 2006, og ordet kan ha forandret mening ørtogførti ganger siden den gang.

«Tangerine (feat. Big Sean)» er den syttende sangen (eller den sekstende) på albumet, og er herlig electro pop med psykedeliske anstrøk. Veldig fin og rolig, chill. Det tar tre minutt før Big Sean kommer inn, og han fortsetter i samme, avslappede stil som Miley. Teksten har for øvrig et merkbart preg av Coyne. «The sun is a giant space ship tangerine / it shoots out rays of hopeful golden morphine».

Det attende (eller syttende) er «Tiger Dreams (feat. Ariel Pink)», hvor hun snakker om drømmene sine, og at hun prøver å forstå dem, og det kan jeg godt forstå når hun drømmer om å bli spist av tigere, mens spurver begynner å synge i trærne. Som det forrige sporet, er også denne ganske chill, og jeg føler en trang til bare å lene meg tilbake i stolen og strekke meg, og ikke sitte i en mindre ergonomisk stilling mens jeg hamrer løs på tastaturet og gjør meg selv «skimmeløgd», med et øye på hver skjerm. Ariel Pink gjør egentlig ikke så mye ut av seg på denne låta, han popper opp her og der og synger med på noen setninger, men det er det
.

En annen sang jeg føler er verdt å nevne, er det nittende (attende?) sporet, «Evil is but a Shadow». Med et herlig «Prince Igor»-aktig synthriff, og merkbar Flaming Lips-inspirasjon, liker jeg sangen så godt at jeg gjerne hopper til den først når jeg setter på plata. Og teksten er treffende, også. «Evil is but a shadow / That always accompanies the good / You can try to have a worl / A world without the shadow / But it’ll be a dark, dark and cold place world / ‘Cause it would be a world, a world without light too».

Det tjueførste (tjueandre?) sporet er den tristeste sangen, og den som den yngste søsteren min liker best, nemlig «Pablow the Blowfish». Dette er en sang om ett av hennes to døde kjæledyr, som hun synger om på plata. Etter at fisken døde, dro Miley etter hvert ut på restaurant med noen venner, hvor hun bestilte ris og suppe, mens venninnene bestilte sushi, og det å se vennene spise vennen hennes, ødela appetitten hennes. For hun var veldig glad i Pablow. «How can I love someone I never touched / You lived under the water, but I love you so much», som Miley selv sa: «Some of you may remember a few months ago my dear blow fish Pablow past away. I wrote this song for him…He made me so happy and I miss him everyday…. But now he is with Floyd and Melanie’s sweet Sadie». Og uten all elektronikaen og det der, kommer det virkelig frem at Miley Cyrus har en ganske fin stemme. Jeg hadde ikke trodd det før jeg hørte denne sangen.

«Miley Tibetan Bowlzzz» hører også med, og de som tror at det tjueandre (tjueførste?) sporet handler om marijuana og at dette er enda en sang om dop ut fra ordet «bowlzzz», tar feil. Sørgelig feil. I stedet er dette en herlig, instrumental låt som er ganske så chill og ålreit. Sangen er innspilt av hennes far, Billy Ray Cyrus, og har en dronende lyd som jeg kan se for meg passer fint til meditering. Tibetan singing bowls er for øvrig et musikkinstrument, som er brukt på denne låta, og den er lett å kjenne igjen, siden sangen i all hovedsak inneholder nynning fra Miley og strykere, samt de syngende bollene.

Det siste sporet, altså det tjuetredje, er «Twinkle Song», og er en ganske rolig ballade, som i følge henne selv, er inspirert av dødsfallet til katten til hennes venninne, Melanie (altså katten Sadie nevnt over). Katten kom til henne i en drøm den natten den døde, og hjalp Miley med å finne de rette ordene for å trøste den sørgende venninna. Sånn bortsett fra det, handler sangen om drømmer, og hva de betyr, kanskje mer enn i «Tiger Dreams». Og det er en fin tekst, også. «And I had a dream / We went on a safari / I said look at that lion, she reminds me of you /  ‘Cause you’re the queen». Jeg er også veldig glad i linjene som kommer inn på 2:16; «What does it mean? / What does it mean? / What does it mean? / I had a dream / What does it mean? / What does it mean? I had a dream / But what does it mean? / What does it mean? / What does it mean?». Som hun nesten roper ut, og gir sangen en ekstra intensitet, for hva betyr det, egentlig?

Alt i alt synes jeg albumet er ganske bra, kanskje til og med bedre enn den sterke fireren jeg gav det første gang jeg hørte det, kanskje jeg heller vil gi det en svak femmer.

Og med det er klokka 23:56, det er fortsatt fredag, og jeg har nådd min deadline.