I forbindelse med konserten med Klovner i Kamp på Sentrum Scene i kveld, tenkte jeg å publisere denne kladden jeg har hatt liggende en stund.
I 1999 begynte jeg i klasse 8B ved Orkanger ungdomsskole. Sånn sirkum sarum september-ish, kom en i klassen bort til meg en dag, med en lapp som inneholdt 16-17 grupper og sanger, og lurte på om jeg ikke kunne laste ned de sangene og brenne dem ut på en CD til meg. Han var den eneste i klassen som hørte på rap og hiphop (vi hadde også én som hørte på hard rock, heavy metal, trash metal og psykedelisk rock, og resten hørte på punk av forskjellig slag, type Millencolin, NoFX, MXPX, Me First etc.), og hadde fått med seg at jeg både hadde tilgang til CD-brenner og kabel, slik at jeg uten problem kunne gå på Napster for å finne sangene.
Det var mye ymse, og 16,5 år siden, men jeg husker to sanger. Pen Jakkes “Analfabeter”, og Klovner i Kamp med “Andeby City”. Og fra den gang var jeg hekta, og lasta ned det jeg fant, og viste det videre til venna mine, som også kjapt ble hekta.
Året etter kom «Schwin» ut, og jeg kjøpte skiva, samt at jeg dro med meg bestekompisen min på konsert på en fritidsklubb på Heimdal, utenfor Trondhjem
. Jeg var frelst. Mildt sagt. Vi så dem også samme år, eller året etter på, i vågen på Sandnes. De kasta ut brukte kondomer, og billetter til en konsert i Tromsø fra året før, ut til publikum. Farmor og ei venninne var også med, men holdt seg lenger i bakgrunnen, inne på en kafé.
Og siden gikk det slag i slag, med skiver og konserter. Jeg kjøpte EP-er, LP-er, og singler, og hver gang de spilte i Trondhjem eller omegn, var jeg der. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett gutta live, men det begynner å bli en del. De spilte til og med på Orkanger i 2002. Det var et rusfritt arrangement, men jeg skal hilse og si at jeg smugla inn både lommelerke og brusdram i underbuksa.
Noen år etter at gutta gav ut sin siste fullengder, flytta jeg til Steinkjer for å studere. Der møtte jeg etter hvert en likesinnet fan, og vi pleide å henge på kjøkkenet på hybelen til meg og overnevnte bestekompis, mens vi rappa låtene a capella
(GTP) into cyclic guanosine monophosphate (cGMP). Cyclic5. During sexual intercourse, how difficult was it to viagra generic.
. Selv etter at vi var ferdig utdanna og flytta, preika vi sammen på nett og avtalte at om Klovner noen gang begynte å spille igjen, skulle vi dra på konserter sammen, men den første konserten ble utsolgt før noen av oss rakk å reagere, og etter hvert hadde vi mindre og mindre kontakt (jeg ble en personlig shut-in, men det er en annen historie).
Jeg satt hjemme, jeg hørte på Klovner. Uansett hvordan jeg hadde det. Sammen med Pink Floyd, Joachim Nielsen, kent, deLillos, The Beatles, og noen få andre, hjalp de meg gjennom mange nedturer, og jeg følte alltid at jeg kjente meg igjen i tekstene. Og sangene hadde alltid vært der. Med meg. I alle fall siden slutten av forrige årtusen.
Og sangene var der ved alle mine oppturer, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har skrålt med av full hals til «Glade dager». Gjerne putrende rundt på en scooter med toppfart på 40 km/t, eller vandrende gatelangs med kamera rundt halsen, alltid på jakt etter nye ting å knipse bilder av. Nye motiv, alltid motiv, en evig jakt etter motiv.
Men jeg skriver meg bort, som seg hør og bør når jeg setter meg ned for å skrive. Dette skulle egentlig være kort, men det får så være. Det har i det minste luft og avsnitt.
Med mangelen på kompiser rundt meg som jeg daglig kunne høre på guttas låter med, fant jeg fort ut at minstesøss delte samme forkjærlighet for gjengen som jeg gjorde, og var nesten like (om ikke like) stor fan som meg. Hun hadde vel og merke aldri vært på konserter med gutta, og hadde innfunnet seg med at hun aldri kom til å komme seg på noen heller, for hun hadde aldri anledning (eller mulighet til å få tak i billetter når de ble lagt ut), før nå i vår.
Klovnene våkner til live igjen, mer enn bare en sang fra Flåklypa. Nedtelling på Facebook og Instagram. Vi er begge årvåkne og klare for hva som skjer. Plutselig er det mer interesse over den evinnelige googlinga etter noe nytt fra Klovner i Kamp. Og der. «Kjærlighetstrilogien» og konsert på Sentrum Scene. Vi hadde daglig telefonkontakt, både om den kommende EP-en og konserten (som fort ble til både en og to ekstrakonserter).
Da billettene ble lagt ut, var minstesøss en av de heldige som sikra seg billetter til konserten på fredag. Endelig skulle hun få oppleve samme glede og eufori som jeg så mange ganger i ungdommen hadde opplevd, og sangene … Gud, de sangene. Jeg har alt skrevet en Vær-Sjur om dem, men fuck, jeg digger dem. Nesten like mye som jeg digger tuba-kompet til Kristoffer Lo i «Langt å gå», og det sier en del.
Og endelig har vi noe ny musikk vi begge liker, og kan høre på sammen i bilen, slik at jeg slipper å bli utsatt for for mye P3. Det være seg om jeg kommer drassende med gamle brent-CD-er, eller hun kommer med mobilen fullpakka av spillelister fra Spotify, eller mer lokalt (med mange av de samme sangene som jeg brente ut på CD for mange herrens år siden, i mangel av offentlige kompilasjoner). Det går mye i Klovner om dagen igjen, og jeg klager virkelig ikke. For vi får aldri nok av Alis, Dansken, Goldfinger og Dr
. S. Og uansett hva som skjer, så er jeg fan på livstid.
Les også:
