Det har kommet meg for øret at mange ikke ser verdien i norsk film. At norske filmer bare inneholder kleine sexscener og aggressiv nakenhet. At norsk film er dårlig.

Det, kjære lesere, kunne ikke vært lenger unna sannheten.

Norsk film, som film fra andre land – både de vi liker å sammenligne oss med, og de andre – kan være så mangt. Ja visst har vi klein sex og nakenhet. Akkurat som Hollywood, Polen, Tsjekkoslovakia, Frankrike (ja, incest er kleint, uansett hvordan du vrir og vender på det «The Dreamers»). Men vi har så mye mer enn «Hjelp vi er russ» og andre kalkuner. Greit, ingenting i mot kalkuner. Jeg elsker «Dis – en historie om kjærlighet» og «Hora».

Men vi har så mye mer. Her er en liste, den er ikke rangert, for hvordan kan jeg sette én ikonisk film opp mot en annen? Den vil inneholde filmer jeg synes er så kleine at jeg ikke klarer å se dem igjen, og filmer jeg ser minst én gang i året. Og alt midt i mellom.

«Schpaaa». En av historiens beste filmer. Uavhengig av land. Med et framifrå soundtrack uansett hva du liker. Electronica? Fluke og Fläskkvartetten got you covered. Pop rock? Lene Marlin er her for deg. Rap? Warlocks, baby! Fylt av fantastiske sitater. «Jonas, du har bare ett problem. Lær deg å gi faan. Skjønner du det? Gi faan!»; «Hvor har du vært? Har du vært sammen med han derre Emir?!»; «De tok penga!». En film om innvandrerungdom i Oslo på nittitallet, med dop og hærverk, og ung kjærlighet. Samtidig er dette en film om vennskap. Hvor lett de kan brytes, men også hva man er villig til å gjøre for vennene sine. Dette er en film jeg har sett om og om og om igjen siden 1997, og sannsynligvis det beste Erik Poppe har gjort. Filmen er for øvrig løst basert på Arne Skouens regidebut «Gategutter» fra 1949.

«Flåklypa Grand Prix». Trenger den egentlig å nevnes? Ja, selvfølgelig gjør den det. Jeg har sett denne filmen så mange ganger at jeg kan den utenat. Inkludert musikalske innslag fra Bent Fabricius-Bjerre. Sitatene kommer på løpende bånd, og for mange – meg selv inkludert – er det en tradisjonell julefilm, selv om den ikke har noe med jul å gjøre. Men det er på samme måte som BBCs «Narnia»-miniserier er tradisjon rundt påske, selv om de verken har noe med påska eller krim å gjøre. Filmen er fortsatt den mest sette filmen i Norge, selv om den kom ut i 1975, og det sier litt. Den er til og med småpopulær i utlandet. Jeg har møtt og snakket med flere amerikanske filmnerder som har sett – og likt – «Pinchcliffe Grand Prix». Den engelske dubben er ok, men kan selvfølgelig ikke måle seg med det norske stjernegalleriet som låner vekk stemmene sine til kjente og kjære figurer som Solan Gundersen (Kari Simonsen), Ludvig (Toralv Maurstad), Reodor Felgen (Frank Robert), Rudolf Blodstrupmoen (Helge Reiss), sjeik Ben Reddik Fy Fazan (Rolf Just Nilsen), enkefru Stengelføhn-Glad (Wenche Foss), Emanuel Desperados (Harald Heide-Steen, jr)., og selvfølgelig fortelleren (Leif Juster). Bare tanken på å høre Juster si «Sju og trædve mil nordover, litt øst og oppover, ligger Flåklypa. Ei lita fjellbygd under himmelvælvingen, sjølberga med både dampysteri og campingplass, lokalavis, og egen TV-sender» sender gysninger ned ryggmargen min. På en god måte. Det er kjent og kjært, og det er bra. Ivo Caprino var perfekt for å gi liv til Aukrusts verden på den store skjermen. Og selv om de nye filmene er greie, kan de langt fra måle seg med originalen.

«Pelle og Proffen: Døden på Oslo S». Har vi en mer parodiert film (takket være den håpløse gjengen rundt Harald Eia)? Neppe. Men drit nå i parodiene. De er platte og tåpelige. Gå til originalen fra 1990. Sett i gang filmtrilogien (åh, som jeg skulle ønske hver eneste bok var filmatisert) om Pelle (Håvard Bakke, sist sett som justisminister for Frp, eller nei, det var Jøran Kallmyr, men de ligner!) og Proffen (Tommy Karlsen), Ingvar Ambjørnsens svar på de amerikanske Hardy-guttene. Bortsett fra bra. Og spennende. Filmen som gjorde DumDum Boys’ «Englefjes» til en av de mest ikoniske sangene gjennom tidene. Filmen, som gav oss Lena (Helle Beck Figenschow). Som først introduserte også for mutter (Brit Elisabeth Haagensli) og fatter (Viggo Jønsberg), to gamle hippier som prøver å komme seg gjennom hverdagen i Oslo på åttitallet. Med sønnen Pelle, som lever ungdomslivet med kompis og nabo Proffen. Sammen med «Schpaaa», beskriver denne filmen livet for ungdom i Oslo på en glimrende måte. Som mange av NRKs ungdomsproduksjoner fra forrige årtusen. Her er sexarbeid, narkotika, og Bjørn Sundquist i en skjønn forening. Og strålende musikk, så klart. En ypperlig film fra Eva Isaksen anno 1990.

«Håkon Håkonsen». En eventyrfilm fra 1990 som jeg i min barndom trodde handlet om den norske kongen med samme navn, men som jeg siden har lært ikke gjorde det i det hele tatt. Jeg regner vel egentlig med at det har vært mange Håkon sønn av Håkon-er i Norge uten at de har vært kongelige i det hele tatt. Det er i alle fall logisk. Uansett. Filmen, som er produsert i samarbeid med Disney (av alle), handler om en ung gutt som må reise til sjøs for å betale familiens regninger og berge huset de bor i. Det er pirater, det er en skatt, og en likandes blindpassasjer. Og da den kom i 1990 var den den til da mest påkostede norske filmen i historien. Filmen ble også en suksess i USA (under navnet «Shipwrecked»), med engelsk tale, og det er ikke noe lip syncing her. Alle scenene med norsk tale er spilt inn på nytt med engelsk tale. Det er ikke et steg man er nødt til å ta, men du og du som jeg liker det. Nok en favoritt fra barndommen som har vært med meg hele livet. Og er du Sunquist-fan som meg, er det enda en grunn til å se denne filmen.

«Kommandør Treholt & Ninjatroppen» fra 2010. Kan jeg ta med dokumentarer på denne lista? Selvfølgelig kan jeg det. En dokumentar som beskriver hva som egentlig skjedde før Arne Treholt ble arrestert for spionasje. Jeg har alltid visst at vi har ninjaer i Norge, og denne dokumentaren beviser det. Filmen handler om den kalde krigen og hvordan Treholt og ninjaene hans berget Norge. Den er basert på Thomas Cappelen Mallings bok «Kommandør Arne Treholts Ninjateknikk II – usynlighet». Malling regisserte også filmen.

«Trolljegeren» er en annen dokumentar jeg liker godt. Denne er også fra 2010 og viser oss trollene våre, og hva Otto Jespersen og Knut Nærum gjør når de ikke er på TV. Det er flott å se at norske komikere har vanlige jobber også. Og alltid flott å se ekte troll ute i naturen. Jeg ser alltid efter dem når jeg går tur, men nå er det lenge siden jeg har sett noen her. Ikke siden de sprakk i sola i 2013.

«Slipp Jimmy fri» fra 2006, dette årtusenets beste animerte film, og veldig langt unna å være for barn. Fra Christopher Nielsens fantastiske verden med trøtte typer og andre folk, møter vi Odd og Geir, Kælle, Roy Arnie, ymse trønderske jegere, en elefant, en elg, dyrevernere, samemafiaen, og posevis med narko, og avrusning i norsk natur. Her får vi vel og merke puling, men det er helt naturlig, særlig blant militante dyrevernere. Og andre i dette herlige universet hvis strek har preget broren Joachims album med Valentinerne hele veien.

«Lange flate ballær» fra 2006. En av få fotballfilmer jeg liker, men jeg har alltid hatt en svakhet for fredrikstaddialekta, så jeg skylder på det. Dette er humor på høyt nivå, og selv om den har sine kleine scener, ser jeg den gjerne igjen. Så lenge jeg kan gå på kjøkkenet når de verste scenene forekommer. Filmen handler om seks menn som jobber sammen på verkstedet EdGarasjen i Fredrikstad. Det står i fare for å gå konkurs, og de seks er redde for å miste jobbene sine. Etter at det har gått så langt at kreditorene har kommet på døren, foreslår daglig leder å bruke kassabeholdningen til å reise på guttetur til fotball-VM i Tyskland, «uten kjerringær». 

«Elling». Et annet filmatisert mesterverk fra Ingvar Ambjørnsens bøker, denne fra 2001. Ikke like klein som oppfølgeren «Mors Elling», men klein nok. Likevel er det en god film, selv om boka var bedre. Som nesten alltid er tilfellet (dog, noen unntak eksisterer, som «MASH», «Congo», «Forrest Gump», og «The 13th Warrior»). Det er veldig lett å kjenne seg igjen i Elling (Per Christian Ellefsen). Og i Kjell Bjarne, mesterlig spilt av Sven Nordin. Men så er det egentlig ikke så langt mellom Nils og Kjell Bjarne uansett. Begge er enkle sjeler og veldig opphengt i puling. Elling på sin side … En veldig forsiktig person. Og komplisert. Og han kan fort bli frustrert om ting ikke går hans vei. Joda, veldig lett å kjenne seg igjen i. 

«Uno» fra 2004. Her kommer sitatene tilbake. Og ypperlig musikk fra blant andre Ulver, Tom McRae, og Paperboys. Aksel Hennie og Nicolai Cleve-Broch skinner i rollene sine, og dette er vel den filmen de to gjorde sammen som har vært best. Langt over den sigarettpushende tobakksreklamen av et krigsdrama som «Max Manus» var. Filmen er Aksel Hennies regissørdebut og er satt til kroppsbyggermiljøet i Oslo, basert på egne erfaringer. «Det som er viktigst for deg, er å ha flest på ditt lag. Hele tida. Du heier på det laget som vinner og sånn har det alltid vært! Du mener det alle andre mener, du sier det alle andre sier, og så finner du på en jævla masse regler for hva det er å være kompis, så stikker du av når det er viktig! Det er deg.», «Ikke pek på meg. Ikke pek på meg, sier jeg!», «Jamen, jeg vil ha to is.»

«Reisen til Julestjernen» fra 1976 er den julefilmen med juletema som absolutt er viktigst for meg. Og irriterende nok blir den alltid avbrutt av at vi skal spise grøt midt inni. Hvorfor kan vi ikke spise grøt under «Tre nøtter til Askepott», hæ? Som med Flåklypa, kan jeg også denne utenat. Og Hanne Krogh er både en glimrende skuespiller og sanger. Det blir ikke jul før jeg har sunget med og felt mine tårer til «Sonjas sang til julestjernen». Og det er kanskje kontroversielt, men jeg foretrekker Knut Risan som konge langt mer enn som dubber i den tsjekkoslovakiske Askepott-filmen. Rolf Just Nilsen gjør en strålende Harlekin, mens Harald Heide-Steen, jr. briljerer som narr. Og vismennene dere, vismennene! Flott spilt av Willie Hoel, Johannes Eckhoff, og Rune Ek.

«Orions belte», en norsk actionthriller fra 1985 med musikk av Geir Bøhren og Bent Åserud (kjent både som filmkomponister og fra det norske prog rock-bandet Junipher Greene, som gav ut landets første dobbelt-LP – med cover malt av Odd Nerdrum, for øvrig et strålende album), og med Sverre Anker Ousdal, Helge Jordal, og Hans Ola Sørlie i hovedrollene. Filmen er satt til Svalbard under den kalde krigen. Her var Norge en liten aktør i et storpolitisk spill, noe som skildres i filmen med den russiske lyttestasjonen på Svalbard, og at gutta blir jaktet på og beskutt av nettopp russere som ikke kan la dem slippe unna. Det er en knakende bra film, som holder seg godt den dag i dag. Forøvrig basert på boken med samme navn av Jon Michelet.

«Villmark» fra 2003 er en fantastisk, norsk skrekkfilm. En av få i sjangeren som faktisk har skremt meg og ikke fått meg til å sovne eller gapskratte, som de fleste andre. Og en av de beste filmene med Kristoffer Joner i. Men også med andre bra folk, som Bjørn Floberg – norsk films badboy (sammen med Sundquist), Marko Kanic, og Samsaya. Jeg husker jeg crusha fælt på henne i 2003.

«De dødes tjern» er i mine øyne en av de beste skrekkfilmene som er laget. Den var skummel nok da den kom i 1958, og gir meg fortsatt gysninger når jeg ser den i dag. Her er Henki Kolstad i en seriøs rolle, sammen med Henny Moan, Bjørg Engh, Erling Lindahl, Georg Richter, og André Bjerke (som forøvrig skrev boken filmen er basert på). Og den var inspirasjonen bak «Villmark».

«Naboer», en god thriller fra 2005, igjen med Kristoffer Joner (han kommer til å prege denne lista, men det er fordi alt han tar i blir til gull). Her er det voldelig sex og psykologisk spill med Joners karakter og de to søstrene Anne (Cecilie Mosli) og Kim (Julia Schacht). Jeg husker jeg så denne filmen på kino i sin tid, og for et rush det var. Jeg så den tre ganger til mens den gikk på kino, og forhandsbestilte DVD-en fra Platekompaniet så fort det lot seg gjøre.

«Den som frykter ulven» fra 2004 er nok en thriller med Joner i, men denne gang basert på en bok av Karin Fossum. Her møter vi en raner med en god plan, men som ikke regnet med at det skulle være andre kunder i banken. Kunden er mentalt syk og etterlyst for mord, og blir tatt som gissel, og så utfolder filmen seg mange forskjellige veier. Andre roller spilles av blant andre Laila Goody, Stig Henrik Hoff (raneren), Aksel Hennie, Finn Schau, og Gisken Armand (kanskje mest kjent for å lese inn lydbøker).

«Rare Exports: A Christmas Tale» fra 2010 er en juleskrekkfilm, en sjanger med altfor få filmer. Litt i samme stil som dokumentaren om troll nevnt lenger oppi der, handler denne om nisser. Ordentlige nisser, altså. Ikke som den koselige nissen USA og Coca-Cola har prakka på oss. Gamle nisser. Skikkelige nisser. Slike som vi bare har i Norden. Og til å være en norsk (vel, finsk-norsk-fransk-svensk), har den gjort det ganske bra. 7/10 på Rotten Tomatoes, 71/100 hos Metacritic, og Roger Ebert gav den 3 ½ av 4 stjerner, og har skrevet svært fordelaktig om den. Om man bryr seg om filmkritikere da. Jeg vet jeg ikke gjør. Det er svært sjelden deres oppfatning av filmen stemmer med min egen. Men det er jo litt interessant likevel. Særlig siden de sammenligner den med John Carpenters «The Thing» fra 1982.

«Thale». Dere har kanskje skjønt at jeg er glad i underjordiske nå, og «Thale» fra 2012 er intet unntak. Her får vi møte en hulder som har blitt holdt fanget i en kjeller i mange år. Hun blir oppdaget av to åstedsvaskere, av alle ting, som kommer over en skjult inngang til en kjeller i en hytte de vasker. Og stemningen blir perfekt satt hele filmen gjennom av lydsporet komponert av Raymond Enoksen og Geirmund Simonsen. Kommer det på om jeg kjører, må jeg bare kjøre til sides sporenstreks, for jeg klarer ikke fungere mens jeg hører det. Jeg lever meg så inn i musikken. Den er herlig skremmende.

«Olsenbanden», glem den danske originalen og den svenske versjonen. Glem nyinnspillingen, eller de mange barnefilmene. Den originale serien med Arve Opsahl, Sverre Holm, Carsten Byhring, og Aud Schønemann (og titt og ofte Harald Heide-Steen, jr.) i hovedrollene er noe av det ypperste innen norsk film, og jeg vil alltid være takknemlig for at Knut Bohwim valgte å lage en norsk versjon, og mange, mange oppfølgere. Fra 1969 til 1999 ble det ikke laget en eneste dårlig film.

«Kill Buljo». Dette er kanskje en parodi på «Kill Bill», og den startet kanskje livet som ymse kortfilmer og klipp undertegnede så på YouTube en gang i tiden, men du og du for en herlig film dette er. Den kom i 2007 og handler om Jompa Tormann som er ute etter hevn på pappa Buljo for å ha drept all reinen hans, og i mindre grad – ødelagt bryllupet hans. Her får vi musikk fra Banana Airlines, men kanskje enda viktigere – fra Alta-bandet Cyaneed/Cyanide (de starta som sistnevnte, men måtte endre til førstnevnte). Samisk pop punk, og gud som jeg elsker dem. Jeg har fulgt dem hele veien, helt siden brevvenninna mi fra Alta tipsa meg om dem og sendte meg en hjemmebrent single fra da de gikk under det første navnet). Jeg vil si at «Kill Buljo« er milevis over «Kill Bill», men jeg vil anta de fleste ikke er enige med meg i akkurat det.

«Død snø» fra 2009 er en film fra skaperne av nettopp «Kill Buljo» og er norsk splatterkomedie. Den handler om en gruppe medisinstudenter som drar opp på en fjellhytte om vinteren. En av jentene skulle ta en annen vei, men kom aldri frem og de andre blir urolige. Senere får de besøk av Bjørn Sundquist i form av en turgåer, som forteller dem hva som skjedde i området under andre verdenskrig, da en gruppe nazister ble stasjonert like i nærheten. De plyndret og voldtok, før lokalbefolkningen angrep dem med ljåer, økser, og kniver. Noen av nazistene flyktet opp i fjellene og frøs i hjel, og Sundquist advarer dem mot å bli værende for zombienazistene leter fortsatt etter tyvegodset sitt. Filmen er rett og slett herlig, og absolutt på høyde med de beste splatterne fra åttitallet.

«Hora» fra 2009 er en grindhouse- og rape/revenge-film signert Reinert Kiil, som av mange blir betegnet som en kalkun, uten at jeg helt kan forstå hvorfor. Den er populær utenfor Nisse Landet Nårje. Filmen følger Rikke, en skribent som jobber med en ny novelle og trenger å komme seg ut av storbyen. Hun besøker huset til sin avdøde mor i en liten by, og skaper stor oppmerksomhet blant beboerne, og skaper med det store problemer for seg selv. En dag besøker noen av borgerne Rikke og overfaller henne, og det utvikler seg til en fryktelig voldtekt. Efter voldtekten er det kun hevn som står i hodet hennes. Jeg husker ikke hvor jeg hørte om den, men det var vel et eller annet forum, og på den tiden var jeg svært opphengt i b-filmer, slashere, exploitation, og grindhouse, så logisk nok kontaktet jeg Kiil og fikk kjøpt filmen for en grei pris. Og selv om jeg nå har mistet interessen for slike filmer, ser jeg den igjen med ujevne mellomrom, for ja, det er en god film.

«Ofelaš» (på norsk kalt «Veiviseren») fra 1987 er den første produserte samiskspråklige filmen. Regissør Nils Gaup var insiprert av samiske sagn der russer-tsjuder eller karel-tsjuder ved list overvinnes av en samisk veiviser. Mye tyder på at bakgrunnen for sagnene er karelske røvetokter mot samene på 1100- og 1200-tallet. Filmen handler om Aigin som kommer hjem fra jakt og ser familien sin bli drept av tsjudene. Han flykter fra dem til de andre samene og forteller hva som har skjedd. Han vil ha hevn, men vismannen sier at da blir han som tsjudene og at han burde flykte med de andre ut til kysten. Aigin og tre andre trosser ham og legger et bakhold for tsjudene, men blir oppdaget. Alle unntatt Aigin blir drept. Aigin må så med list og kløkt ta ut tsjudene selv for å redde de andre samene. Filmen er spilt inn på Finnmarksvidda, og på den første dagen var det -47 ºC, slik at de engelske stuntmennene snudde på flyplassen og kameraene frøs.

«Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» er en animasjonsfilm fra 2015 om nettopp de kjente og kjære Knutsen og Ludvigsen. Men siden Gustav Lorentzen er død, er rollene nå spilt av John Brungot (Knutsen) og Hermann Sabado (han er herfra!) (Ludvigsen). I denne filmen dukker en ung dame opp i tunnelen deres. Hun heter Amanda og er datter til professor Felle som nylig har blitt tatt til fange av den fæle Rasputin. Han vil tvinge professoren til å produsere et grusomt serum som gjør mennesker til marionetter, og om Rasputin lykkes, kan han ta over hele verden. Da er det opp til Knutsen og Ludvigsen å reise til Bergen med det samme for å stoppe ham. Det er sjelden jeg har ledd like mye av en barnefilm som jeg gjorde da jeg så denne.

«Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret» er oppfølgeren, og kom i 2020. Her møter vi igjen de kjære tunnelboerne. I denne filmen dukker en konduktør opp, en represetant for myndighetene, og vil tvinge dem ut av tunnelen ved å påstå at man ikke kan bo i en tunnel. Vi møter også det store dyret med hundre hoder som det vil spise oss med. Men gutta er ikke tapt bak en stein, for bestefaren til Knutsen, den legendariske Kaptein Knutsen (Per Inge Torkelsen), kan sikkert hjelpe dem med det hele. Men da må de finne ham, og de aner ikke hvor han er. Oppfølgeren er minst like bra som den første, ja, kanskje til og med bedre. Og ryggsekksteinen er med, og er enda mer fantastisk enn jeg trodde den kom til å være da jeg først hørte sangen om Kaptein Knutsen en gang på nittitallet. I tillegg er Anne Grete Preus med som Gudrun, og hun er herlig grufull. RIP, Preus og Torkelsen, dere er sterkt savnet.

«Åpen framtid» fra 1983 er en film fra radarparet Svend Wam og Petter Vennerød og er første del i trilogien «Sangen om den knuste drømmen». Her møter vi 16 år gamle Pål på vei mot en framtid han ikke kjenner, men som han gjerne vil definere selv – og det på egne premisser. Han slutter derfor på skolen og frå seg jobb på havna. Sammen med vennene Erik og Ruth eksperimenterer han med livet. De danner band, røyker hasj, bader nakne, debuterer seksuelt, og drikker seg fulle. Samtidig vil de orientere seg i samfunnet rundt seg og på hver sin måte finne ut hva de skal bruke livet sitt til. De drømmer om gode liv med kjærlighet, ubrytelig vennskap, trygghet og samhold, spenning, og utfordrende jobber. Det er en coming of age-film som tar et oppgjør med den selvhøytidelige 1968-arven, og vel verdt å se. Personlig setter jeg den over den mer kjente «Lasse & Geir» fra samme radarpar.

«Buddy» fra 2003 handler om Kristoffer (Nicolai Cleve Broch) som bor i kollektiv på Tøyen med kompisene sine, Geir (Aksel Hennie) og Stig Inge (Anders Baasmo Christiansen). Geir liker å leve farlig, men er ikke så ubekymret som han gir uttrykk for. Stig Inge er forsiktig og usikker og har bodd over hele verden. Sammen lager de videodagbok og blir vist i Norges mest populære talkshow, «Karsten i kveld» på TV 2, og med det tar Kristoffer helt av. På godt og vondt, men mest på vondt. Absolutt en film om vennskap, og hvordan ting kan gå til helvete når en av partene vil ha mer ut av noe enn den andre. Aksel Hennie gjorde nesten alle stuntene sine selv, bortsett fra der hvor han hopper ut av et vindu og ned i en kontainer fylt med papp. Det er kebab på Tøyensenteret, det er t-bane, det er kjærlighet, og det er kompiser. Fra den tiden da Hennie og Cleve Broch dominerte norsk film, sammen med Joner og Pia Tjelta. Men den er fantastisk.

«Mongoland» er en romantisk komedie og en lavbudsjettfilm fra 2004 fra Rogaland. Handlingen foregår i Stavanger og på Jæren. Her møter vi Pia (Pia Tjelta) som er på vei hjem til jul efter å ha reist i England i et halvt år. Hun ønsker å møte kjæresten Kristoffer (Kristoffer Joner) igjen. Han skulle egentlig ha vært med henne, men trakk seg rett før reisen skulle begynne. Men å finne igjen Kristoffer, viser seg imidlertid å være litt av en oppgave. Underveis møter hun en rekke andre mennesker, blant annet Julenissen, og en rekke merkelig ting begynner å skje. Det var i denne filmen jeg første gang lærte om dissing og at det sto for «disrespect».

«Alt for Egil» er nok en Joner-film jeg ikke klarer å slippe. Den har levd i hodet mitt siden jeg så den på kino sommeren 2004. Jeg har den på DVD, jeg har soundtracket på CD, og jeg er årsaken til at traileren er på YouTube (jeg lasta den opp fordi den ikke var der). Det er en musikalsk komedie, hvor Morten Abel, Tromsøs og Stavangers store sønn, spiller en stor birolle. Filmen starter med at Egil (Joner) henter den mentalt tilbakestående kompisen sin, Jan-Ove (Trond Høvik) på verkstedet for psykisk utviklingshemmede. De skal opp i slalåmbakken. Når de har kommet opp og fått spent på seg skiene, møter de slalåmens første utfordring. Nemlig å ta heisen. De prøver lenge, før de til slutt får hjelp fra en ung, søt vegetarianer kalt Anette (Nina Ellen Ødegård). De begynner å kjøre, og kjører så fort at Egil ikke klarer å stoppe. Så han kjører rett på Anette og meier henne ned. Hun blir hentet i helikopter og havner på sykehuset, og når hun våkner er forviklingskomedien i gang. Jeg tror en av grunnene til at jeg liker filmen så godt, er at jeg identifiserer meg med Egil og problemene hans med damer. Vel, og musikken. Kristoffer synger godt. Det er ikke bare Abel som bærer det musikalske her. I tillegg har Lars Horntveth komponert en ypperlig score.

«Kontakt!» fra 1956 er en krigsfilm som er basert på en sann historie, og flere av de som var med i virkeligheten spiller seg selv. Filmen handler om den unge Oluf Reed Olsen som kommer i kontakt med en engelsk agent som vil ha ham til å sikre et tysk peileapparat for ham. Oluf og en annen motstandsmann påtar seg oppgaven, men blir tatt av Gestapo og må flykte under transporten eller dø. Filmen inneholder etterlengtede vibratorer og en illegal norsk radiostasjon, AKY. Den er også samplet på flere av sangene på Klovner i Kamps album «Ørnen tek ikkje unga» (2005).

«Bare Bea» fra 2004 av Petter Næss, handler om 16 år gamle Bea. Hun går førstegym, skriver i skoleavisen, og er den eneste i gjengen som ikke har hatt sex. Hun er forelsket i skolens kjekkas, tredjeklassingen Daniel, og han er interessert i henne, men første gang man skal ha sex med noen, skal man aldri gjøre det med noen mane r forelsket i. For første gang blir alltid mislykket (nåh, det). Det er et problem for Bea, men venninnen Mia har løsningen. Anders. Bea mister jomfrudommen sin til ham og føler seg ferdig med ham, men Anders er ikke ferdig med henne. Han håper på noe mer, men hun vil bare ha Daniel. Og et herlig, lite drama dukker skjer. Filmen er rett og slett fantastisk. Jeg så den fem ganger på kino på en uke, og har sett den på DVD utallige ganger siden. Og musikken står Surferosa før, så også den er en ren nytelse.

«Bare skyer beveger stjernene» er en dramafilm fra 1998 og handler om Elleve år gamle Marias lillebror som dør av kreft. Moren forsvinner i seg selv mens faren prøver å holde familien sammen. Maria reiser til besteforeldrene i Bergen og der treffer hun jevngamle Jakob. Samtidig må hun takle sine egne vonde følelser rundt brorens død. Efterhvert får hun en mulighet til å se forandringene i livet sitt på en avstand, og sammen med Jakob funderer hun over viktige spørsmål om meningen med liv og død. Og ved hjelp av ham finner ut også tilbake til moren og livet. Dette er en vakker film som har levd i hodet mitt siden jeg så den på kino da den kom. Den takler viktige tema på en god måte og skuespillerne gjør en god jobb.

«Kamilla & Tyven» fra 1988 er definitivt blant det vi kan kalle ikoniske norske filmer. Basert på boka «Den vesle jenta og den store tyven» av Kari Vinje, og også innspilt på engelsk. Handlingen er lagt til Sørlandet på starten av 1900-tallet. Kamilla blir foreldreløs og flytter til sin rike onkel Ole i Kristiansand. Kona til Ole har ikke sansen for barn og vil sende henne til kostskole i Danmark, noe han heldigvis synes er hjerteløst og ønsker å smugle henne til storesøster Sofie som jobber som kjøkkenhjelp på en storgård på landet. Men underveis blir hun både mobbet og robbet. Heldigvis kommer Sebastian henne til unnsetning, selv om han risikerer mye, for Kamilla vet ikke at redningsmannen hennes er en tyv på rømmen. Det var Dennis Storhøis første film, og Morten Harket gjorde en strålende Christoffer, selv om han nok er best kjent for sangen «Kamilla & Sebastian». «Hvem er din nye venn, Kamilla, er det en som du kan stole på?» Jeg kjenner tårene velle opp i øynene bare av å tenke på den.

«Fatso» er beint frem heslig. Eller hæsli’ som de sier i denne landsdelen. Jeg overvar premieren i Oslo i 2008 sammen med pappa. Den er forøvrig basert på boka med samme navn fra 2003 av Lars Ramslie. Filmen handler om den 34 år gamle upulte Rino Hanssen. Han er singel og bor i sin avdøde bestemors hus. Han holder seg opptatt med å oversette bruksanvisninger fra tysk til norsk, og ringer av og til sine tyske klienter og mottar noen ganger uanmeldte merkelige besøk av faren sin. Men bortsett fra dette, er hans sosiale kontakter redusert til et vennskap med kameraten Fillip, som ofte oppfører seg nedlatende mot ham. Rino blir veldig tiltrukket av en ung kvinne som arbeider ved en butikk, men hver gang han føre øye på henne på butikken, blir han stum og begynner å svette (relatable af). Han uttrykker frykten sin ved å tegne tegneserier i hemmelighet. Han får beskjed fra faren om at han skal få en romkamerat, en svensk dame som ønsker å starte på nytt i Norge. Filmen har dog noen fantastiske illustrasjoner, og det å se Rino gang på gang feile med kvinner er også veldig gjenkjennelig. Samt det å se han stå i slåbrokk på balkongen og spise Nugatti rett fra boksen. Filmen er full av pupp og fantasier, selv om den også har en særdeles grotesk scene, som er grunnen til at jeg ikke har sett den igjen siden, selv om jeg den på DVD og har rippa den til PC-en.

«Fjols til fjells» fra 1957 er en kjent og kjær forviklings- og situasjonskomedie som vises i påsken. Fullstappet av store skodespelararararararar, som Leif Juster, Frank Robert, Unni Bernhoft, Willie Hoel, Einar Sissener, Edith og Otto Carlmar, og Liv Ullmann. Juster spiller hotellbestyrer Poppe, mens Bernhoft har rollen som piccoloen Rudolf som forsøker å hjelpe gjestene ved Hurumhei høyfjellshotell. Filmen starter med at to gjester som er helt like ut ankommer hotellet, og Poppe tror at de to gjestene er samme person og lurer på om han har blitt sprø. Teddy Winter (Robert) er en berømt skuespiller, mens den andre gjesten er en navngitt ornitolog og en nerdete professor (Robert). Snart ankommer også skuespillerens tidligere elskerinner, skuespiller Eva Sommer og modellen Mona Miller, til hotellet, noe som øker forvirringen ytterligere. Modellen gjør ved en feil seksuelle tilnærmelser mot professoren, noe som gjør ham irritert. Når han forakter henne for tilnærmelsene, før det til problemer for Winter også. Skuespilleren får også beskjed om modellens romantiske fremskritt mot det hun tror er kjæresten hennes. I mellomtiden forkler datteren til hotelldirektøren seg som en piccoloen Rudolf ved hotellet (Bernhoft for å bevise for faren sin at hun ikke bare er et bortskjemt barn. Filmen er hysterisk og jeg ler like mye hver påske.

«Mannen som elsket Yngve» fra 2008 er basert på boken med samme navn av Tore Renberg. Filmen er satt til 1989 hvor en gruppe ungdommer bestående av Jarle Klepp, Helge Ombo (inspirert av Aslak Sira myhre og Kristoffer Joner), og Katrine Halsnes prøver å starte sitt eget band, hvis navn er inspirert av tyskeren som fløy inn på Den røde plass i Moskva. Mathias Rust Band (musikken er egentlig av Renberg selv og Geir Zahl fra Kaizers Orchestra). Problemer oppstår når Jarle, til da en høyst heterofil ung mann, opplever nye og uvante følelser for en ny student ved skolen deres, Yngve Lima. For der de tre vennene forfekter kompromissløse standpunkt til livets basale spørsmål – verdensordningen, msuikken, hjårsveisen, og hvem som holder mål og ikke gjør det – er Ynge en innflytter som spiller tennis og ligger lysår bak gjengen når det gjelder innsikt i livets store spørsmål. Forvirret og uten å forstå sine egne følelser, begynner Jarle å bruke langt mindre tid på bandet, moren sin, og kjæresten. I stedet tilbringer han mest mulig tid sammen med Yngve, og må være ærlig mot seg selv og sine egne følelser. Dette fører til at han havner i et nett av løgner overfor den gamle gjengen. Rollespillet går over styr, og Jarle tryner brutalt. En knakende bra film, og en god bok. Og et skikkelig porno soundtrack fordelt på to CD-er. Jeg kan nevne Raga Rockers, Wannskrækk, XTC, The Buzzcocks, Duran Duran, TAV!, The Cure, Pixies, Japan, Iggy Pop, Jokke, DumDum, Stavangerensemblet (med deres beste sang (om det å være bakfull)), R.E.M. med flere.

«Kongen av Bastøy» er en dramafilm fra 2010 om de tragiske forholdene ved Bastøy skolehjem, en tidligere internatskole og oppdragelsesanstalt for forsømte gutter. Handlingen bygger på historiske hendelser fra det beryktede guttehjemmet, og hovedpersonen er den 17 år gamle Erling (Benjamin Helstad) som blir sendt dit en råkald seinhøst omkring 1915. Der møter han den jevnaldrende Olav som har vært der i seks år, den sky og beskjedne Ivar, Øystein, og andre såkalt slemme gutter i brakke C. Hjemmet styres med jernhand av en autoritær bestyrer (Stellan Skarsgård og en alkoholisert og hensysnløs husfar (godt spilt av Kristoffer Joner). Etter en mislykket flukt og en tragisk hendelse, fører Erling og Olav an i et voldsomt opprør mot brutalitet og urettferdighet, og store militære styrker blir satt inn for å gjenvinne ro og orden.

«Lime» fra 2001 er basert på romanen «På kloss hold» av Anne B. Ragde og er en fin ungdomsfilm som handler om å ha livet på stell og gjøre det man vil, bare for å bli tvangsflyttet ut fra storbyen og inn på bygda. Hovedrollen som Tanja blir spilt av Rita Kvist, og jeg husker jeg ble svært betatt av henne da jeg først så filmen. Hun spiller trommer i bandit Lime, sammen med Henrik som hun på sin side er sterkt betatt av. Men siden ting aldri kan gå bra for noen her i verden, bestemmer moren til Tanja seg for å flytte ut på landet for å bli gartner. En overgang Tanja takler heller dårlig. Hun bestemmer seg for å rømme til Paris, men det er ikke så enkelt å rømme som hun hadde sett for seg, og ikke hjelper det å rømme fra problemene sine heller (I should know, jeg har prøvd flere ganger).

«Sønner» er en dramafilm fra 2006 og handler om overgrep og jakten på en pedofil. Den er vond og god på en og samme tid, og er en viktig film. Den handler om Lars som er badevakt i en svømmehall på østkanten i Oslo. Han har et godt hjerte, men et voldsomt temperament, et problem som har vært med ham hele livet. Sammen med bestekompisen Jørgen har han en trøblete ungdomstid bak seg. Men der Lars lever livet som ungkar, har Jørgen ordna seg med samboer og barn. En dag drar Lars kjensel på en person fra fortiden (Hans) i badet. Sammen med en langt yngre gutt (Tim), og han bestemmer seg for å gå til aksjon. Ledelsen i svømmehallen trenger nemlig bevis for å kunne utestenge mannen, og Lars allierer seg med den unge gutten, men ting går over styr og Lars aner ikke hvor mye skade han er i ferd med å gjøre.

«Hawaii, Oslo» fra 2004 er også regissert av Erik Poppe. Her presenteres vi for seks forskjellige historier som av og til møtes. Hovedpersonen i filmen er Leon. Han fyller 25, og Åsa (eksen hans) skal møte ham, noe han både gleder og gruer seg til. Vidar på sin side, jobber på den psykiatriske institusjonen hvor Leon bor. Han prøver å holde seg våken, fordi når han sovner drømmer han forferdelige ting om fremtiden og ting som vil skje. Jeg husker det som en film som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg så den første gang, og som jeg siden har villet se igjen, uten å finne den.

«Børning» er en actionkomedie fra 2014, og den første i det som så langt er en trilogi, inspirert av The Fast and the Furious-serien. Her møter vi Roy (Anders Baasmo Christiansen), en mann som deltar i Norges største ulovlige bilrace. Ferden går fra Oslo til Nordkapp og Roy kjører en 1967 Ford Mustang fastback kalt Lillegul, oppkalt efter datteren som fikk gulsott som spedbarn. Otto Jespersen og Sven Nordin glimrer i rollene som henholdsvis Nybakken og Doffen, to av kameratene til Roy, men også konkurrenter i racet. I andre roller ser vi Henrik Mestad som politimannen Phillip Mørk, og han er født til å spille ulikbar politimann.

«Hodet over vannet» er en krimkomedie fra 1993. Filmen gav oss en sang med samme navn, skrevet av Morten Abel og sunget av Abel og Prepple Houmb (vokalisten i DumDum Boys). Den handler om nygifte Einar (Svein Roger Karlsen) og Lene (Lene Elise Bergum) som er på en isolert ferieøy sammen med Lenes barndomsvenn Bjørn (Abel). Mens guttene er på fisketur kommer Gaute (Reidar Sørensen), Lenes tidligere psykolog og elsker, roende. Han drikker seg full og sovner naken i senga. Når guttene kommer tilbake, får Lene panikk. Hun ønsker å vekke Gaute, men han våkner ikke, fordi han er død. Hun gjemmer han i potetkjelleren, og må siden finne en måte å kvitte seg med liket på, uten at noen merker det. Og som med andre gode, norske filmer fra 90-tallet, ble det selvfølgelig laget en amerikansk remake, som var mindre bra.

«Millionær for en aften» er en forviklingskomedie fra 1960, og en av de morsomste fra 60-tallet. Vi møter Maj Grønlien (Unni Bernhoft), en ballettpike som drømmer om å bli en primadonna. Hun er ansatt på Phønixteatret som sliter med svært dårlig økonomi og er på randen av konkurs. Når Maj kommer for sent for ørtende gang, får hun sparken, men når teaterdirektøren (Willie Hoel) tror hun har et forhold til mangemillionæren Erik Landheim (Henki Kolstad), så vil han ha henne inn i varmen igjen. Landheim blir utpekt for å redde teateret, og flere forvikling blir det, for Maj spiller med på notene og treffer Landheim, men tror han er journalist. Han faller for Maj og er også med på planen når hun ber ham spille skipsreder Landheim for å narre direktøren …

«Operasjon Løvsprett» er en militærkomedie fra 1962 og en av de første, norske spillefilmene i farver. Her møter vi en rekke forskjellige menn som er innkalt til tre ukers repetisjonsøvelse på Haglemoen. Den ene like bemerkelsesverdig som den andre. Vi har den livsglade selgeren Goggen Rask (Rolf Just Nilsen), bilreparatøren Bottolph Johansen (Arve Opsahl) som går under navnet Drømmeren, og skipsrederen Rieber-Larsen, jr. (Odd Borg). En uregjerlig gjeng som major Kampstrup (Tore Foss) har vanskelig for å holde orden på – og beholde i leiren idet de melder seg syke og vil bli tatt hand om av sykepleierne Bitten (Anita Thallaug) og Florence (Sølvi Wang). De gjør sitt beste og kommer gjennom den store feltmanøvren, efter utallige forviklinger og komiske situasjoner. Den gav oss også den herlige sangen «Stakkars store, sterke karer» av The Monn-Keys. I andre roller finner vi blant andre Arne Bendiksen som Kenny; Per Asplin som gårdbruker Lars Uppengen; Kari Sundby som Margot, gårdbrukerens kone; Unni Bernhoft som Molly; Kari Diesen som moren til Bottolph; Carsten Byhring som kaptein Bjerke; Sverre Holm som fenrik Viker.

«Plastposen» er en klassisk forviklingskomedie fra 1986. Hovedrollen spilels av Jon Skolmen og er en typisk forviklingskomedie. Vi møter Reinert (Skolmen) som går ut en morgen for å kaste bosset. Samtidig ranes en bank i nabolaget, og plastposen kommer i veien for både arnerne politimannen som jager dem, og skaper dermed en hel del forviklinger og misforståelser. I andre roller ser vi Sverre Anker Ousdal som bankraneren Henrik, Ingar Helge Gimle som Osvald, Elsa Lystad som kioskdame, Anne Marie Ottersen som respesjonsbetjent, Klaus Hagerup som foreleser, og Per Christian Ellefsen som ekspeditør.

«Hamilton», en en nervepirrende svensk-norsk actionthriller fra 1998 om den svenske agenten Carl Hamilton (strålende spilt av Peter Stormare). Filmen er regissert av Harald Zwart og er basert på Jan Guillous bøker om samme mann, som får det travelt når han oppdager at en gruppe russiske rebeller har planlagt å smugle en kjernevåpenbombe gjennom Sverige. Carl og kollegaen Åke Stålhandske risikerer liv og lemmer for å stoppe dem og mannen bak det hele. Oppdraget tar dem til Russland, USA, og til slutt, Libya, hvor dramaet kulminerer. I andre roller kan vi blant annet se Lena Olin og Mark Hamill, og sangen «No Man’s Land» av Ardis Fagerholm var den siste sangen Ardis gjorde selv, før hun trakk seg vekk fra offentligheten. Den passer for øvrig perfekt til filmen.

«Kings Bay» er en spennende politisk thriller fra 2017 hvor bakteppet er den forferdelige ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard, hvor 21 gruvearbeidere mistet livet i 1962. Hva det var som utløste eksplosjonen er til dags dato er fortsatt et mysterium. Gerhardsen-regjeringen måtte gå av, men visste de noe som ingen har fortalt? Det er bakgrunnen for denne filmen. For hva om det ikke var en ulykke? En utbrent journalist i avisa Nordlys i Tromsø, Harrieth Hansen (godt spilt av Kari Bremnes), mottar en anonym pakke med gamle, russiske lydband. De inneholder en advarsel om ulykken, ett år før den inntraff. Sammen med en ung kollega begynner hun å grave i saken, men de finner raskt ut at de blir motarbeidet av folk som ikke er interessert i at saken kommer ut. Filmmessig er den på høyde med USA-amerikanske «The Post» om Watergate-skandalen, og viser hvor spennende gravejournalistikk kan være, samt hvor jævlig det er når man har politiske krefter mot seg. Plottet som konstrueres og den storpolitiske konflikten som tegner seg, er godt og forståelig fortalt, og Bremnes’ spillefilmdebut er god. Alt i alt, en flott film som er verdt å se.

«Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe …» er en norsk krimkomedie fra 1970 med Arve Opsahl og Aud Schønemann i hovedrollene. Filmen er basert på teaterstykket med samme navn (og med samme rollebesetning) fra 1968, som igjen er basert på det britiske skuespillet «Busybody» av Jack Popplewell fra 1964. Filmen handler om overbetjent Henry Bakker (Opsahl) – som plages av influensa – og rengjøringssjef Lilly Hansen (Schønemann) – som er gift med Freddy Hansen (Carsten Byhring). I bygget hvor Lilly bor, har det skjedd et mord og Lilly oppdager liket og varsler politiet. Ifølge henne er det gårdeieren og sjefen for et firma i toppetasjen som har dødd. Når konstabel Jeremias P. Grodahl (Helge Reiss) kommer, er liket borte. Konstabelen tror ikke på Lilly, og når Bakker kommer, blir han irritert over å ha blitt dratt ut av «en febervarm seng» for å komme til et åsted hvor liket er forsvunnet. Lilly og Bakker er gamle kjente og hadde et intimt forhold på «Rosekjeller’n» i sin tid, og når Lilly vil snakke om gamle dager, mens Bakker bare vil snakke om mordet, blir det ikke så lett …