Av og til er det veldig greit å snakke.
For det meste skriver jeg. Det er min terapi . Bøker, musikk, og skriving. Ting som best gjøres når man er alene og slipper å dele det med andre.
I det siste har jeg også begynt å lytte til andre, og nå i natt snakket jeg. Om ting jeg ikke har snakket med andre om. Noen sinne. Og ting som bare de forskjellige psykologene har hørt om.
Jeg fikk ikke sagt SÅ mye som jeg kanskje skulle ønsket. Men det er greit. Jeg har det fortsatt inne i meg. Og det var veldig hardt ikke å begynne å gråte der jeg sto. Det var klump i halsen og vanskelig å snakke flere ganger. Og jeg tror det hadde vært greit om jeg hadde grått, også. Det var slikt selskap.
Men å si og dele ting selv er ikke alltid så viktig. Ikke så lenge man kan låne et øre og vise med kroppen at man forstår, og faktisk forstå. Og å vite hvordan den andre har det. Til en viss grad. For ingen er like, selv ikke inni.
Men det var godt. Jeg lærte mye som jeg ikke var helt viss på, og fikk høre ting igjen. Og det er også viktig, for ting kan forsvinne i minnet og ikke nødvendigvis komme frem igjen. Og det er godt å tømme seg, selv om man blir sliten og får vondt. Både fysisk og psykisk. Litt som å spy når man er bakfull eller har farrang.
Jeg føler at det var godt at vi tre som hadde samtalen hadde den, for vi er kanskje de i gjengen som sliter – og har slitt – mest, men vi manglet én person. En som kanskje er ny til dette, kontra oss «veteraner». Og det hadde også vært godt og innlemmet resten av selskapet som tidligere hadde vært til stede
an evaluation of the hypothalamic-pituitary-gonadal cheap viagra • Lifestyle factors.
Men det er godt å få det ut. Det er det. Men man blir sliten. Og ikke bare fordi jeg har stått rett opp og ned i to og en halv time i sokkelesten på flisene og til dels dørstokken i vindfanget. Det er psykisk slitsomt å snakke og å høre på. Man tar til seg mye. Man lærer . Og blir overveldet.
Men det er nyttig, og jeg tror at vi alle har godt av det en gang i blant.
Og med det tror jeg at jeg kan legge meg.
