Hun har gjort det igjen, Maren. Laget en jævlig gjenkjennelig karakter. Noen man kan leve seg inn i. Jeg trodde ikke jeg skulle det igjen. Ikke etter «Hva jeg gjorde med pengene». Men jeg gjorde altså. det. Til den grad at jeg måtte ta pause. Titt og ofte. Noen ganger for hvert avsnitt, andre ganger klarte jeg flere sider i slengen. For faen, det er jo meg. Jeg er Freya. Freya er meg. Og det selv uten all sjekkinga. For der er jeg ikke. Heldigvis. Bare litt, men ikke mer enn normalt (hva er en normal mengde sjekking, tro?).

På side 195 ville jeg bare yeete forfatteren og boka ut av all eksistens. På side 212 tok jeg pause, med bare noen sider igjen. Nå som jeg er ferdig, vil jeg bare gi Freya en klem. Vel, det har jeg villet hele veien, men ekstra mye nå.

Men fader, for ei god bok. Så fort partier var fordøyd, var det på’n igjen. Lese litt mer. Den har vært med meg i litt i underkant av en måned nå. I veska, på stuebordet, kjøkkenbenken, oppå vaskemaskinen, på nattbordet, eller i handa mi oppå dyna. Det blir rart at den skal få stå i bokhylla på biblioteket mitt sammen med de andre, mens jeg begynner på neste bok.

For selvsagt har dette skrivegeniet (og jeg baserer meg ikke her bare på bøkene hennes, men også teksten i Instagram-stories, tweets fra fordums tid, og floffer fra disse dager) klart kunsten å komme med to bøker på én og samme måned. Jeg grugleder meg allerede til å starte på «Kongene av Kongeparken», så får vi se om det er like lett å bli Sam eller Axel som det var å bli Johanne og Freya.