«Du burde skrive mer.»

Jo takk, jeg vet. Hu sa det, psykologen òg. Men hvor skal man skrive, da? Nettsida? Opprette blogg nummer ørtogførti? Hoppe på russisk-eide LiveJournal igjen?

For hand kan jeg ikke skrive. Eller, jeg kan, men jeg forstår ikke min egen handskrift (legeforeldre, big woop, capiche?) og blir veldig raskt sliten i handa.

«Men du har bærbar PC?»

Laptop? Ja, jeg har det. Det er sånn jeg skriver nå. På skrivestua. Omgitt av ord. Bokstaver. Ark. Tusenvis av sider. Ja, jeg vil tippe godt over tusen bøker også. Et bibliotek. Mitt eget.

Vivliotheki, som jeg kaller det, for å parafrasere de greske skrifttegnene jeg har satt på døra inn hit. Sterkt inspirert av biblioteket i Paul Taylors framifrå nettegneserie, «Wapsi Square».

Her, hvor jeg har to lenestoler, krakker, saccosekk, og kjøkkenstol. Her, hvor jeg har keyboard, fløyter, munnharper, fiolin, og munnspill (uten at jeg nødvendigvis kan traktere dem). Her, hvor jeg har kunst på veggene fra kjente og mindre kjente kunstnere. Og bak meg, et stort vindu ut mot den kalde, hvite verden. Vanligvis med persiennene nede, men de har vært oppe siden uværet forrige helg. Latskap. Og greit med litt naturlig lys, antar jeg.

Veggene er brune. Melkesjokolade. Ideelt sett skulle det ha vært gulna furupanel, men det tar så lang tid å få til. Har ikke tid til å vente på det. Så da ble de malt i stedet. Og det er greit det. De er i hvert fall ikke hvite. Og det passer bra med de sorte reolene som ellers fyller veggene. Og de sorte stolene og krakkene. Og det sorte keyboardet. Men døra og listene er hvite. Taket også, for den saks skyld.

Men stablene, alt som ikke får plass i hyllene, de kommer i flere farver. Her er farverike tegneserier opp og i mente, liggende på gulvet og oppå plastbokser, mens de venter på at jeg skal få ræva i gir og kommet meg på IKEA for å kjøpe enda flere reoler. Det er dyrt, men åh, så praktisk. Selv om det betyr at med flere hyller, må jeg ominnrede her inne. Vel, jeg må flytte rundt på kunsten. Og for øyeblikket liker jeg å sitte i en stol midt i rommet og se rett på de tre maleriene den gamle dagmammaen min malte. De har inspirert meg til å skrive før, og en dag skal jeg nok skrive ferdig det også. Til høyre for meg henger noen litt mer kjente. Det er John Bauer og Christian Skredsvig. Men man skal virkelig ikke kimse ad Torgunn Sundli heller, nei, virkelig ikke.

Men tilbake til hyllene. For skal jeg først dra på IKEA og kjøpe sorte BILLY-hyller for tusenvis av kroner, så burde jeg ha dratt på Obs Bygg også. Eller Bygger’n. Eller noe sånt. For jeg burde virkelig isolere loftet. Bedre for strømregninga, som alltid blir så dyr om vinteren. Det er et voldsomt varmetap med et kaldt, uisolert loft. Og tenk, det hadde vært så greit å ha et sted å lagre ting også. I stedet for slik som nå, når ting bare ligger hulter til bulter der oppe. Pappas stortromme og esker, sammen med mine esker opp og i mente. Men tenk om jeg kunne fått til noe ordentlig der oppe. Det hadde vært fint. For jeg trenger alltids mer lagringsplass. Og så hadde det vært greit om jeg hadde bestemt meg for å få noe balansert ventilasjon også. Ikke at jeg har råd til det, men det kan jo hende man skulle spille lotto og til og med vinne noen millioner. Da kan man gjøre sånt. Selv om det bare er et rekkehus på Orkanger. 

Men enn så lenge sitter jeg her. På biblioteket mitt. Prøver å skrive. En side her, en setning der. Hva gjør vel det? Er det i det hele tatt noen sammenheng? Har jeg et mål? Eller skriver jeg bare for å skrive. Skal jeg publisere dette? Er det i det hele tatt leseverdig?

«Før skrev du jo i avisa, Sjur. Er det helt slutt på det nå?»

Ja, spalten ble lagt ned. Den levde på lånt tid. Og nå er det vel ikke plass til særhetene mine der. Jeg skrev jo Vær-Sjur også. Tre ganger i uken fra juni 2012 til påska 2015. Jeg prøvde å gjenopplive spalten noen ganger de neste årene, men det var vanskelig. Se også filmtipsene. Særlig efter hvert som jeg innså at jeg ikke var i nærheten av å ha lang nok plass til å skrive alt som burde vært med. Samt at jeg mer eller mindre sluttet å se film. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje ble jeg lei. Eller lei av å maskere. For jeg er sjuk, må vite. Sjuk, sjuk, sjuk. Ja, du ser det ikke på meg. Ikke før du blir kjent med meg. Eller leser noe av det andre jeg har skrevet. Sånn rundt den 10. oktober hvert år, for eksempel. Eller om du har fulgt meg på Twitter, eller nå på BlueSky. For ya boi skriver. Om mental helse. Egen mental helse. Spaltemeter på spaltemeter, opp og i mente. Kanskje for mye. Kanskje utleverer jeg meg for mye på verdensveven og i avisspaltene, men samtidig føler jeg mye av det er viktig. Og jeg har ikke skrevet noe som ikke burde stått på trykk eller som jeg ikke kan stå inne for. Ikke enda. 

Men jeg har skrevet mye som jeg ikke har turt å sende til trykk. Som jeg ikke har turt å laste opp noen steder. Som jeg fortsatt vegrer meg for å vise for offentligheten. Fordi det er stigmatisert. Enten fra samfunnet, eller fra meg selv. Jeg skammer meg veldig mye over meg selv. Over det som feiler meg. Selv om jeg sikkert ikke burde. Jeg har neppe noen grunn til det. Ikke når jeg snakker med psykologen eller venner om det. Men det er ikke lett å bare åpne opp om visse ting. Ting som er traumatiserende, triggende, stressende, avmaskerende. Ting som viser hvordan tilstanden egentlig er. Hvordan JEG egentlig er. Det tør jeg ikke. Jeg er ikke der. Ikke nå. Ikke enda. Men kanskje. Kanskje. En dag … 

«Men du trenger jo ikke å skrive om sånt nå, Sjur. Du kan jo skrive om hva du vil?»

Ja, jeg kan det, men det er lett å falle inn i den samme gamle tralten. Skrive om det man kan. Og jeg kan særheter og jeg kan (egen) mental helse. Ja, jeg kan jo vær og musikk også. Og det har kommet mye bra musikk siden sist jeg skrev en Vær-Sjur. Det mange artister jeg har blitt blodfan av siden den gang, som jeg gjerne skulle skrevet mer om. Men spørsmålet er igjen om det vil bli for personlig. I alle fall med noen av dem. For de har lært meg mer om meg selv. Jeg har begynt å stusse på ting ved meg selv. At jeg kanskje ikke er den jeg trodde jeg var. Og det er litt skummelt. Og med det har jeg blitt introspektiv igjen. Det har lett for å skje, det har det.

Eller jeg kunne skrevet ferdig en av de mange fiksjonshistoriene jeg har begynt på opp gjennom. Barneboka, for eksempel. Ovennevnte tekst inspirert av bildene til Torgunn Sundli. Tekster inspirert av fotografier tatt av Fotograf Silje Asbjørnsen. Bakgrunnshistoriene til Dungeons & Dragons-karakterene mine. Det er mange forskjellige historier lagret hist og her. Og i hodet mitt som ikke har fått komme ut enda. Ikke har fått sluppet fri. 

Og igjen. Én ting er å skrive. Noe helt annet er å publisere. Eller la noen lese. Finne noen som VIL lese. For jeg føler at 9,9 av 10 ting jeg skriver er svada. Ræl. Uinteressant. Og det er det jo sikkert også. Det er knapt sånn at jeg har noen interesse av å lese det jeg skriver. Vel, nesten. Jeg er alltid interessert. Men noen ganger …

Nei, fuck it. Jeg har passert to sider, jeg gjør det. Jeg publiserer. Så har jeg i alle fall skrevet noe.