Viking-Pål fyller et stort drikkehorn med melk og kjører nesa nedi og snorter i seg innholdet. Han setter det fra seg, rister på hodet samtidig som han drar handa under nesa for å fjerne overflødig melk, og utstøter et lite brøl. «Ah! Der satt’n!»

Det lange håret vifter i vinden, eller kanskje er det fra en av frillene i bakgrunnen som akkurat i samme øyeblikk har bestemt seg for å blåse litt i luren og lydbølgene får håret hans til å flagre fritt. Han ser seg om, før han roper på fru Kine av Furu og ber henne komme ned.

Fru Kine av Furu kommer og spør Viking-Pål hva det er. Han spør henne om hun har sett Bjarte.

— Har du ikke styr på bikkja di selv? Han setter opp en indignert mine og snur på hælen før han begynner å traske ut av landsbyen.

Først går han ned mot sjøen, for han tenker at kanskje har Bjarte gått ned dit for å jage sjøoterne eller bjeffe omkapp med selene, men før han kommer så langt, snur han igjen, for selvfølgelig er jo Bjarte oppe i furulunden på åsen. Der hvor hovet står.

Hovet ja, de pleide å blote til Tyr der, før de gikk i kamp. De ofret alltid en eller annen døgenikt ved å henge hen opp i et tre og stikke hen med spyd. En perfekt ofring. Men han hadde ikke kommet langt før en frille kom løpende, for øvrig den samme som hadde blåst i luren. Hun ropte på ham: «Viking-Pål! Viking-Pål! Du må forte deg å bli med ned til sjøen. Kramkarene har kommet!»

Kramkarene ja. Han var glad i Bjarte, men fikk heller lete etter ham en annen gang. Han var minst like glad i å se hva de mystiske kjøpmennene fra Gardariki hadde med seg. Kanskje hadde de med flere av de røde kraftfruktene.

De fruktene var farlige, det visste han nå. Samtidig var han glad for at han lyttet med et helt øre da seidmannen som forklarte ham hva det var for noe da han hadde fått tak i en her om dagen, også hadde forklart ham hva han skulle gjøre om han tok i dem uten hansker på, eller magen hans ikke tålte å innta dem. Han var glad det var rikelig med geitemelk i landsbyen, for å si det slik.

Han var ikke helt sikker på hva han skulle med flere røde kraftfrukter, men tenkte at det var nok best å være føre var, og fortet seg etter frillen. Hun het for øvrig Maren, var svært betatt av havet (logisk nok, med det navnet), og var forlovet med en spydbeskytter, men det er en annen historie.

Viking-Pål og Maren kom nesten samtidig ned til sjøen og der så han kramkarene og båtene. Han så verken seil eller årer, og var litt usikker på hvordan de hadde kommet seg dit, men tenkte at de kanskje var utrolig effektive til å pakke sammen slike uvesentlige ting for å fremme varene sine.

Der var jammen meg fru Kine av Furu også. Og hvem andre enn Bjarte svinset rundt mellom bena til både henne og kramkarene?

Den kramkaren hunden hans viste mest interesse, så ikke ut til å være spesielt begeistret for hunder. Han var en nervøs mann med et langt, pistrete skjegg, som skjulte seg under en stor kappe. Han ropte Bjarte til seg, både fordi han ville vise at han hadde kustus på dyret, men også fordi han var redd kramkaren ville stikke ham med et spyd eller sparke ham i sjøen. Bjarte var ikke redd for verken vann eller stikk, men bedre føre var enn etter snar, tenkte Viking-Pål nok en gang.

— Heil og sæl, frender, ropte Viking-Pål. Én av kramkarene snudde seg. De andre hadde mer enn nok med oppramsingen av varer fru Kine av Furu var opptatt med. Hun skulle visst gjøre storinnkjøp, eller i alle fall bestille noe. Bra var det at han i tillegg til å være høvding, også var en dugende skald, og det var alltid noen som betalte godt for en dråpe eller to. De skulle ikke lide noen nød, om hun så ville ha skjegg fra selveste Jǫrmungandr.

— Måtte lykke følge deg, Viking-Pål. Din frue gjør storinnkjøp i dag, jeg håper du har kistene fulle.
— I dag som alltid, svarte Viking-Pål, før han fulgte opp med: «Du har ikke tilfeldigvis noen slike røde kraftfrukter?»
— Kraftfrukter? kom det fra kramkaren. Hva er nå det for slags frukt?
Viking-Pål sukket inni seg. «Nei, nei, så var det ikke fra øst frukten hadde kommet». Han ristet av seg tungsinnet, men var fortsatt litt slukøret der han sto og klødde Bjarte i nakken, uten helt å følge med på hva han gjorde.

Han visste ikke helt hva han skulle bruke dem til uansett, men det hadde jo vært morsomt å ha.
— Vel, få se hva dere har å tilby av matvarer da, om ikke annet.
— Se det var en annen låt på pipen, sa kramkaren. Joda, her har vi både geiteribbe; rød fluesopp – ypperlig for enhver berserk og ulfserk; egg fra en Bajkal-stør, og …
Kramkaren dro frem det ene etter det andre og snakket i vei, men Viking-Pål hørte ikke etter. Noe hadde fanget oppmerksomheten hans.

— Hva er det? nesten stotret han mens han pekte mot noen rødt som lå og glødet for seg selv i en kasse. Dere har vel ikke rubiner med dere?
— Dette? spurte kramkaren og løftet frem kassen. Han tok lokket av, neida. Dette er en mystisk plante fra Muspelheim. Om man tar i dem, vil hendene brenne opp, og de kan kun fraktes i spesielle kasser. Hvis ikke brenner også de opp. Et ypperlig våpen mot fiendene dine. Du tar på deg hansker og legger dem i slynger og kaster dem inn blant fiendene. Da skal du være sikret seier, selv om kanskje alt brenner opp også, så vær forsiktig!

Viking-Pål var sikker i sin sak. Det der var kraftfruktene. Han hadde hatt dem liggende ved grua uten at de gjorde noe fra eller til, så han trodde nok at kramkaren bare overdrev. Men kunne de altså brukes som våpen? Han visste ikke helt hva han skulle tro. Men de smakte ikke godt i alle fall, og han visste jo at de sved og brant som bare juling.

— Hvor mye skal du ha for dem? spurte Viking-Pål. Han stoppet kramkaren i sin utgreiing om alle egenskapene til fruktene.
— Vil du virkelig ha dem? spurte selgeren forbauset. Han hadde prøvd å bli kvitt dem langs hele kysten av Sverige, Baltikum, og Danmark, men ingen der ble overbevist, men denne langhårede skaldehøvdingen hadde tydeligvis gått på jippoen hans. Kanskje han visste noe de ikke visste? Nei, sannsynligvis var han bare en flink selger og PR-mann som helt sikkert ville vinne prisen for årets kramkar, når bare de fant den opp.
— La oss si en pose med … Kine? Hva har vi å bytte med?
Fru Kine av Furu stoppet og så på sin mann. Han pleide vanligvis ikke kjøpe noe særlig. Det var det mest hun som gjorde, så det var jo logisk at han spurte henne, men det kom litt bardus på henne. Som jólekvelden på kjerringa i det gamle sagnet.

Fru Kine fant frem noe som kunne være en akseptabel betaling for varene, både sine egne som hun fikk nå, de fremtidige kramkarene ville ha med seg neste gang, og de røde kraftfruktene til Viking-Pål.
Kramkarene takket, og herrefolket gikk hjem til landsbyen igjen. Hun visste ikke helt hva han skulle med dem, særlig ikke siden han hadde brent nesen sin så fælt tidligere i dag da han jaktet på busemenn, men det fikk være hans sak. Så fremt han ikke brukte opp all geitemelken da. Det fikk da være måte på luksus.

Viking-Pål på sin side visste heller ikke helt hva han skulle med dem. Han bare visste at han måtte ha dem, og han var glad fru Kine av Furu hadde vært der for å gjennomføre handelen. Ellers hadde han nok betalt fra seg både gård og grunn.

Hva gikk det av ham? Han pleide for det meste å stå og se på alt de hadde med seg, men kjøpe noe av dem? Aldri. Nuvel, han fikk det nok bedre bare han fikk drukket litt mjød og sovet ut.

Og hva som så skjedde med Viking-Pål, fru Kine av Furu, hunden Bjarte, den havglade frillen Maren, og hennes forlovede spydbeskytter, er en historie for en annen aften.

 

19. januar 2021