NOSTALGI er en fin bil, og likeså rosafargede brilleglass. Eller er det egentlig det? Hvor sunt er det at en voksen mann på 27,25 år er så knyttet til ting han ikke eier at han står med klump i halsen på miljøstasjonen og kaster gamle hyller?

HER om dagen påla min mor meg å hjelpe til med å rydde i boden slik at hun fikk plass til å rydde bort jula. Som sagt, så gjort. Jeg stilte meg opp på en krakk og begynte å plukke ned og ut det som ikke fortjente å leve videre i boden. Ganske brutalt, i grunn. Jeg mener; her har tingene ligget og nytt livets late dager i årevis, bare for – helt uten forvarsel – å bli ristet løs fra dvalen, løftet opp og kastet ut. Hadde det skjedd meg, hadde jeg lett blitt krakilsk, men døde ting – for det er det objektene er, døde – har ikke følelser eller liv, så de kan ikke reagere når tilværelsene deres blir oppskaket på denne måten.

AV de nevneverdige tingene som ikke fikk lov til å slumre mer denne traurige januardagen, var blant annet ovennevnte hyllesystem, mammas sovepose fra 70-tallet og bøker som sikkert tilhørte pappa, om psykologi, filosofi, religion og slikt. Alt veldig utdatert. Det er merkelig, men jeg klarte å redde én eske. Jeg vet ikke hvorfor min mor lot meg beholde den, men hun gjorde det. Kanskje rørte jeg ved noe inni henne da jeg snakket varmt om alle de gode barndomsminnene jeg hadde, av å gå inn i boden og titte oppi pappeskene, finne denne esken og kjenne gleden av alt det magiske den inneholdt. Alt fra bordtennis-racketer og gamle brev til mikrofoner og et polaroidkamera. Magiske saker for et barn, det der. Mest sannsynlig er det at hun ble lei maset mitt, og ser for seg å kaste den ved en senere anledning når jeg ikke er til stede og passer på

. Lurer på om jeg skal installere overvåkingskamera i boden …

MEN hvor var vi? Jo, kasting og avhending, destruering av liv som aldri har vært. Vi var på miljøstasjonen, og jeg sto der med ting jeg hadde latt fange meg med affeksjonsverdi, samt noen ting jeg ikke brydde meg nevneverdig om. Blant dem en madrass som jeg her og nå kan si jeg rett og slett er glad for at jeg aldri mer skal rulle sammen etter at noen har hatt overnattingsbesøk. Fremtiden er oppblåsbar! Håper jeg. I verste fall har vi alltids en seng eller sofa til overs.

OGSÅ bøkene da. Jeg kastet ikke alle, én snek jeg til meg. Den virka faktisk interessant, sånn mot alle odds. «Verdens levende religioner», skrevet av Geofrey Parrinder i 1964. Fortsatt usikker på hvorfor jeg reddet den fra å bli resirkulert, kanskje var det de rosafargede brilleglassene igjen – selv om dette er en bok jeg ikke engang visste vi hadde, så det er mindre sannsynlig. Kanskje er det fordi jeg liker å lese om religioner, selv om materialet er alt fra passe til helt håpløst utdatert.