Det er mange gleder med det å eie en kåk, men jammen er det mye jeg gjerne skulle vært foruten også. Alt som må gjøres, for eksempel. I et par sommere nå har jeg måttet male. Én ting er det å male innendørs, det er noe som gjøres for meg selv, men utendørs? Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre. Det er slitsomt, stor fare for senebetennelse i armene, og for en som trigger sin egen høydeskrekk av å stå på en krakk, er tanken på å stå i gardintrapp, stige, eller lift lik døden. Sånn sett er jeg heldig for å ha en gammel far som ikke er plaget av slikt og mer enn gjerne (i alle fall i bytte mot at jeg rengjør bilen hans innvendig) tar i et tak og klatrer opp til svimlende høyder. Det er galskap i alle familier.

En annen ting jeg misliker er uteområdet. I vinterhalvåret må man måke sne, og det er et helvete i seg selv, i alle fall om man er lat, har dårlig kondisjon, og helst skulle gitt totalt faen. I sommerhalvåret … hoi! Én ting er den jævla plena som må klippes og holdes tilsynelatende pen, det til tross for at gresstypen vi bruker til plena ikke gir verken oss eller insektene noe særlig.

I tillegg kommer blomsterbed, terrasse, blomster, hekk, busker, eventuelle trær (greit, jeg har ikke noen av dem … enda). Blomsterbed forstår jeg meg ikke på. Jeg har virkelig ikke grønne fingre. I det hele tatt. Jeg tar livet av plastblomster, og jeg husker aldri å vanne dem. Jeg kan sitte og se på en døende plante foran meg i måneder uten at det faller meg inn at jeg kanskje burde gi den lys eller vann, eller snakke til den. Det være seg utendørs eller innendørs.

Men misforstå meg rett. Jeg kan verdsette en vakker have, jeg har sett mange av dem i gymtimene på pHollo, med egentrening bestående av å vandre rundt i Klemmetsmoan. Men å holde en selv? Ta vare på den og få den til å vokse og trives? Ikke f…

Terrassen er også et sted jeg gjør minst mulig. Jeg tok over et hus med et eller annet mindre fancy plastdekke over treplankene. Ugress vokser gjennom det og algene tar over, men det å gjøre noe er veldig meh. Jeg fikk en grill og skaffa meg et bord og noen stoler. Trenger ikke mer enn det. Sånn bortsett fra å vaske det hersens bordet for pollen og eksos hver gang det skal brukes. En uting ved å bo rett ved en vei.

Jeg tok over et hus med en stor rosebusk som vokser og vokser uansett hva jeg gjør, og en rododendron som ikke har noe interesse av å dø, til tross for at den blir ignorert året rundt. Og den dømrade buskmuren (eller hva det nå er) da. Men nå er det slutt for den. Den skal bort. Jeg tok valget i går etter at moder’n satte meg til å trimme den. Mange døde grener. Bah! Bort med det. Veldig usikker på hva jeg skal ha der da, definitivt ikke mer plen (også kjent som mose hos meg). Kanskje noen kasser som jeg kan så et eller annet i som insekter liker og katter tåler?

Det enkleste hadde selvfølgelig vært å bare legge skiferheller over det hele. Fuck it. Jeg kan kvitte meg med gressklipperne, krafsa, løvetannstikkeren, den lille, spisse spaden jeg ikke vet hva jeg skal bruke til. Bort med busker og planter, og bort med rekkverket på terrassen og plastdekket. Få en stor platting. Det hadde vært drømmen. Jeg må bare vinne i (og spille) lotto først …