Den dømrade buskmuren (eller hva det nå var) jeg snakket om forrige lørdag er nå historie. Jeg lånte en hekkesaks av mine foreldre og klippet den ned til røttene, og jeg brukte den solfylte delen av torsdag på å stå krumbøyd med en spade for å fjerne dekkbark, mold, og dødt løv. Jeg kjenner det fortsatt i knær og rygg. Jeg mangler bare å grave opp røttene og fjerne duken, så er jeg klar for neste prosjekt. Jeg er ikke helt sikker på hva det blir enda. Eller – jeg er delvis sikker.

Jeg skal ha blomsterkasser. Med steiner rundt. Helst hvite eller kvarts. For det har jeg noen av allerede. Så får jeg legge på en ny duk og håpe den fungerer bedre mot løvetann. Men hva jeg skal ha i kassene? En gåte. Jeg spurte på Hageland. Jeg trenger noe som er bra for bier og humler og andre insekt, og som ikke er giftig for katten, og hvis det samtidig gagner meg på en eller annen måte, er det også bra. Svaret jeg fikk var lavendel. Jeg vet hvordan de ser ut, og delvis hvordan det lukter i såpe, men der stopper kunnskapen min. En kjapp tur på Google tilsa at det var en staude – så den er flerårig og kan overleve vinteren, at den bør kuttes om våren eller om høsten, at den trenger sandrik jord med god drenering, og på det punktet begynte jeg allerede å angre på tanken.

Jeg, med brune fingre herfra til evigheten. Jeg kan da ikke ordne og fikse en staude? Én ting er kunnskapen. Noe annet er å faktisk få det med seg. Dere vet den greia med spedbarn, at i det foreldrene forsvinner fra syns- og hørselsradiusen så slutter de å eksistere? Jeg har det sånn. Med alt. Nada «object permanence» her i gården. At katta fortsatt lever er ikke annet enn et mirakel.

Da jeg flyttet inn, fikk jeg en aloe vera i en potte, og en yucca. De ble plassert i stua, slik at jeg kunne se dem hele tiden. De ble glemt i det jeg fikk dem. Men jeg prøvde da. Minstesøss hang opp lapper hvor det sto at jeg måtte huske å vanne plantene, og når jeg for én gangs skyld kom på det (lappene hjalp ikke), vannet jeg. Kanskje for mye og for ofte. For selv om jeg skrev i loggboka mi at jeg hadde gjort det, blar jeg aldri tilbake, så jeg ante aldri når jeg hadde vannet dem sist.

De døde, sakte, men sikkert. Yuccaen først. Jeg leste at den var glad i lys, noe det ikke akkurat er mye av i stua mi. Med lystette gardiner og taklampa enten av eller dimmet så lavt som mulig. Langt bedre for øynene og hodet mitt. Så jeg tenkte jeg kunne sette den ut på terrassen. Og der glemte jeg den i det tidlig høst ble til sen høst. Da sneen smeltet året etter, fant jeg en knust potte, en død palme, og masse lecakuler på terrassedekket. Shit. One down, one to go.

COVID-19 kom med hjemmekontor og gode greier, og jeg hadde en aloe jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre med. Men den holdt da ut. Merkelig nok. Meg selv til tross. Mamma kom innom nå og da og sa at jeg måtte klippe av de døde bladene, og Twitter gav meg svar hver gang jeg spurte om råd. Men til slutt døde også den. Om den fikk for mye eller for lite vann og lys, aner jeg ikke. Den bodde på kjøkkenet, siden det var der jeg tilbragte halvparten av min våkne tid. Jeg så den mens jeg jobbet. Jeg så den når jeg laget mat. Men likevel så jeg den ikke. Den var usynlig. Som alt annet som ikke er både innen syns- og hørselsranden _og_ noe jeg fokuserer på. ND-hjernen slår til igjen.

Jeg kan for eksempel ikke ha brødet mitt i en brødboks. Da åpner jeg boksen tilfeldigvis et halvår senere og finner muggel med størrelsen og fasongen til et av kornbrødene mine. Se også osten i kjøleskapet som jeg ser på hver gang jeg åpner døra, noe jeg gjør flere ganger om dagen, da det er noe man gjør når man er mann. Eventuelt menneske. Jeg aner ikke om kvinner også gjør dette. Jeg kan reise meg nå og se inn, men jeg kan ikke skrive ned hva jeg har inni der. Vann, øl, og sikkert noe pålegg, og noe som kan bli middag. Antar jeg. Så lenge jeg ikke fokuserer på at jeg skal lage mat, er det som Schrödingers katt det der. Vaages kjøleskap. Har ikke helt den samme schwungen.

Men hva vil jeg ha i blomsterkassene, uavhengig av om jeg kan ta vare på dem eller ei? Jeg vet ikke. Jordbær er godt. Blåbær like så, men jeg er noget skeptisk til at jeg får til like gode jordbær som de vi kjøper på Sola, eller fra Lensvik, for dere som er lokalkjente (som jeg vil anta er 99 % av leserne mine, i alle fall i papir), og er det da egentlig noen vits? Hageblåbær er jeg enda mer skeptisk til. De kan umulig smake like bra som de jeg plukket på blåbærhaugen under kraftlinjene da jeg var liten pjokk oppe i Bakkan. Eller de vi generelt plukket i åsene bak og til siden for oss (nei, jeg husker ikke hvor vi dro for å plukke blåbær da jeg var liten, det er mange år siden sist jeg var på en faktisk bærtur).

Kanskje rabarbra? Eller potet og gulrot? Kanskje særlig poteten. Den mest fantastiske knollen vi har. Det er det vi burde gi til folk vi er glade i, sånn i stedet for roser. Roser holder bare maks et par uker, og det er kun om man tar vare på dem. Og de eksisterer kun for å være vakre. Så det er som å si «min kjærlighet for deg er forbigående og kun basert på utseende», men poteten … De varer så å si evig. Vel, kanskje ikke i kjøleskapet, men i potetkjelleren eller sekken. Der kan du glemme at de eksisterer og så vokser de nye knoller på dem. Og man kan bruke dem til så mye, ja, til og med bruke dem som batteri (som mange som har hatt o-fag/naturfag eller sett på «QI» kanskje husker?). Så ved å gi en potet kan man si «det er mange måter jeg kan bevise min kjærlighet til deg på». Og selv om poteten kanskje ikke er den peneste knollen, så er de fortsatt ganske fantastiske. Så ved å gi en potet, kan man også si at «utseende har ikke noe å si, jeg elsker deg likevel». Alt i alt, ganske fantastisk, er det ikke? Men ved å skrive og spre dette i avisa, får jeg vel «Big Rose» etter meg, så dere vet hva som har skjedd om det ikke kommer et nytt Øyeblikk neste uke.