I dag har jeg bursdag. 35 år. Halvveis til sytti.

Vanligvis på en slik runddag ville jeg ha vært i utlandet et sted. De siste gangene har det vært USA, i henholdsvis 2016 og 2011. Gangen før der var det Praha. USA er greit nok, men jeg har vært der fem ganger nå. Det finnes andre land, hinter jeg til pappa, som er min svorne reisekamerat, siden han også har runddag samme år som meg. I år ble han 65.

Jeg kunne tenkt meg Skottland, England, Irland, Wales, Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Georgia, Slovakia, Slovenia, Australia, fuckings Fiji – det er tross alt oktober. Og mange andre land. På grunn av COVID-19 og min egen skepsis til å forlate kommunen blir jeg på Orkanger. Det er jo greit det også. Vi har i det minste en kopi av en stavkirke. Og en skokk av kulturminner. Eller vent … De ligger jo på et magasin i Trondhjem.

Glem det. Jeg får ikke sett den tusen år gamle arabiske mynten som ble funnet på et jorde på Gjølme for seks år siden. Gud forby at Orkland kunne starta et kulturhistorisk museum eller noe og vist frem restene av alt som har blitt funnet her, kanskje spesielt i Agdenes, men vi har da nok å ta av nede på flata her også.

Men jeg kunne altså tenkt meg å reise. Kanskje for å se en konsert. De gamle gubber/høye herrer (velg den som stemmer best) fabulerer om Bruce Springsteen på Fannrem. Greit nok, mange hadde nok blitt glade for å se «The Boss» hoppe rundt på scena på den nye travbanen, men jeg føler de ikke tenker stort nok. Eller nytt nok. Finn en artist som trekker unge og gamle, både de som liker pop – og de som liker rock. Gammel og ny musikk. Men Sjur, finnes det da? Selvfølgelig. I hopetall over dammen. Skal man først ha inn en USA-amerikaner til å spille på Fannrem, så bør man jo dra inn Miley Cyrus! Burde klare å fylle travbanen og resten av Fannrem, spør du meg. Og klarte Sveinung Sundli å trekke Onyx og CunninLynguists til Vannspeilet (og min mors kusine å trekke Nazareth til Sør-Kråkøya og Hongsand, med sine relativt svært få innbyggere), så burde det være null stress å få Miley til Fannrem.

Eller i det minste Haley Reinhart og Casey Abrams, jeg sier ja takk til det også, jeg. Kanskje slenge med Scott Bradlee på piano også. Men jeg drømmer. Og det er lov når man er halvveis til sytti og sitter på hjemmekontoret og nekter å forlate det for annet enn å se familien, møte psykologen, eller gå på butikken. I alle fall ikke før Miley Cyrus spiller på Fannrem. Eller den nye ST-gården står klar. Begge er vel like fantasifulle å skulle tro at skjer i min levealder.