Det er mye stygt i Norge, men også mye fint. Selv her på Orkanger – bygda (jeg har ikke sett noe som kvalifiserer til by, verken før eller etter 2014) i industrikommunen Orkland – er det noe å se på. Vel, det var, frem til de begynte å hogge ned trærne og ødelegge naturen på vei opp mot Ulvåsen for overprisa boliger. Og det nyeste kan skape eventuelle murringer for en industripark ved Thamshavn. Men sånn er det å skulle bosette seg på et sted der industrien står i førersetet.

På Twitter blusser stadig vekk debatten om for eller mot Oslo opp, gjerne fra bergensere, men også andre. Og ja, Oslo – og de søndre delene av Østlandet – har lite å stille opp med når det kommer til Vestlandets natur. Eller Nord-Norges, for den saks skyld. Ikke at Trøndelag er så mye bedre. Bortsett fra Trollheimen, og til nøds Sylan, er det ikke akkurat noe særlig med fjell å skryte av her heller. Fosenalpene lever ikke opp til navnet sitt. Og det nærmeste vi kommer en skikkelig foss, er å krysse grensa til Sverige. Jämtland er fulle av dem, som Tännforsen og Ristafallet. Eller … det er en brukbar en i Steindalselva i Osen, men da tar det kortere tid å kjøre til Åre.

Nord på Østlandet er det noe annet. Mye skau, og Dovremassivet og Rondane hører klart og tydelig til på Østlandet. Det skal de ha. Man trenger ikke reise til Vestlandet for å sjå sole på Anaripigg. Det holder å passere Dombås mot Sel. Men selv om diktet er aldri så brent fast i hodet mitt, og selv om jeg er aldri så glad i piggen, så har selv de ingenting å stille opp med når man kjører gjennom Bøverdalen og har tenkt seg nedover Vestlandet. Jeg sier bare Tindevegen.

Hoi, jeg pleier å si at Death Valley i Nevada og California er geologisk pornografi, men det er jaggu meg det å stå på et av de mange utkikkspunktene og titte over mot en hvilken som helst taggete fjelltopp omkranset av flekker av sne (og langt nede, en og annen turist).

Og om man reiser nord for Namsos, dukker jammen meg enda flere framifrå fjell opp. Jeg fløy til Tromsø for en festival i 2009, og hadde heldigvis vindusplass, for jeg satt bare og sikla ut vinduet på alt som åpenbarte seg under meg. En dag skal jeg kjøre dit. Jeg må bare få skikk på angsten … og økonomien.

Vestlandet på sin side fortjener et Øyeblikk for seg selv. Fra å kjøre over Atlanterhavsveien en dag bølgene slår over brua, til å runde Ørnesvingen og se Geiranger åpenbare seg. Det er så melkesjokolade som man kan få det. Og det er bare Møre og Romsdal. Det er mer. Hele Sogn og Fjordane, ja til og med Førde, er verdt å få med seg. For ikke å snakke om Hordaland. Langt mer enn bare Bergen. Fantastiske Vossevangen (der vil eg bu), Hardanger med sine frukttrær og gårder, og vi kan ikke glemme turen forbi Odda, for da får vi Låtefoss. Kanskje Norges fineste foss (i mine øyne). Jeg må alltid stoppe der for å ta bilder jeg har tatt tusen ganger før. Men jeg er fossoman. Eventuelt fossofil.

Og til slutt … Rogaland. Flere fosser, ferjer og undersjøiske tunneler, og så Stavanger. Verdens vakreste by i verdens vakreste kommune i verdens vakreste fylke (subjektiv? Jeg? Nei da, ikke i det hele tatt). Mosvannet, Breiavannet, Lille og Store Stokkavann. Trenger jeg si mer? Okay? Gamle Stavanger, Lendeparken, statuer opp og i mente, som den av hu Johanna og ‘an broremann i enden av Nygaten.

Hva har Oslo? Noen parker, bekker, og ei elv som skiller byen, på mer enn én måte. Og marka da. De har mye av den. Skog og enger og et og annet høydedrag, det skal de ha, osloenserne.