Sjaa Sol`e paa Anaripigg!
Naa gaar ho dit, som ho um Natt`e ligg;
       me`n fyst ho me
       aa Stein aa Tre
       aa eille te
       forgylle lyt.
Budeia skvatta fraa sit Sel:
“Aa, montru Ku`e kjømm naa taa se sjøl?
       Hurulilu –
       lihulihu!
       mi syte Ku
       æ grummast støtt”.
Bjøllun dumt baka Haugom tona,
Klonken rart att i Bergom ljoma,
Bekkein silla som Taare stilt, –
       e æ hog-ilt.

La det være sagt. Jeg er ingen fjellgubbe, langt fra noen turmann. Jeg misliker sterkt å gå, i alle fall i oppover- og nedoverbakker. Og også i myrlendt terreng. Og på asfalt. Og at det er kaldt når jeg går. Eller for varmt, det er heller ikke bra. Gi meg landevei, lettskyet, og rundt 15 grader, og forholdene er lagt til rette for at jeg skal gå og trives med det.

Ikke for det, jeg sier ikke nei til en tur ut i stormen langs kysten heller. Hvor jeg kan legge hele min tyngde mot vinden og lene meg komfortabelt uten å falle på grunn av manglende balanse eller absolutt tilstedeværende overvekt på fremsiden av kroppen.

Og jeg kan fint labbe rundt på f.eks. Øya, Kalvskinnet, Buran, og Lamon i pissregn med kamerabaggen slengt over skuldra, sigarettene i frakkelomma, og ei kladdebok og en blyant på et eller annet tørt sted. Greit nok, det er i år ni år siden jeg la tobakken på hylla, og det er vel 16 år siden jeg vandra rundt i pissregn i Trondhjem og tok bilder og skrev ned tankene mine, men minus sigarettene tror jeg at jeg fint kunne gjort det igjen. Jeg må bare skaffe meg en ny sort, fotsid frakk som absolutt ikke er regntett. Helst en jeg faktisk kan kneppe igjen og som rommer mitt noget korpulente legeme.

Det til tross. Helt siden jeg var liten har jeg hatt et spesielt forhold til verselinja «Sjaa sol’e paa Anaripigg!». Den er fra Engebret Hougens dikt, «Avskje mæ Høvringen», fra «Digte» utgitt hos Albert Cammermeyers forlag i 1891. Diktet ble i sin tid kalt «verdens vakreste kjærlighetsdikt» av statsråd Løvland, og jeg er ikke uenig.

Om man klarer å finne ut av Sel-dialekta (eller finner en av oversettelsene, som en annen plebeier), så vil man se at den senere statsministeren var inne på noe. Det er også lett å kjenne seg igjen i diktet som den unge Imbert (hvordan man uttalte Engebret i Sel, i alle fall i den tid) skrev om sin kjære Marit (som ikke ble hans viv, de var fra to forskjellige sosiale klasser).

Heinn Imbert vil ho gjeinne sjaa;
mein smaae Bekkje renn fraa Augom blaa.
       Ho sagte si:
       “E einsle bli
       nokk eill mi Ti,
       for Venn min strauk.
Heinn, som fraa før i Væl`n va minn,
heinn, som va stø som Stein aa lett som Vinn,
       heinn æ e naa
       au hoga paa;
       e tenkte faa
       `en; – mein e rauk.
Heinn va lentog, – e høird `en laate;
naa e einsle maa gaa aa graate.
Treff `en her, – dæ e slepp nokk snilt; –
       e æ hog-ilt.

Diktet er selvfølgelig mye lenger, men det er grenser for hva man får plass til her. Men bortsett fra den første linja om Anaripigg, er det de fire siste jeg skrev rett over her som er min favoritt i hele diktet. Eller visa, det er selvfølgelig tonesatt. Og nå kommer vi til saken.

Som nevnt er jeg ikke noe særlig til turperson, og jeg foretrekker fjellene mine sett gjennom et bilvindu eller okkular, men jeg har likevel lyst til å vandre i Rondane. Jeg vil selv sjaa sole på Anaripigg. Og jeg vil se hjemtraktene til den godeste Per Gynt, som Hougen fortalte om til Asbjørnsen, og som så inspirerte Henrik Ibsen til å skrive mitt favorittstykke, «Peer Gynt». Jeg kan fortsatt de første udødelige linjene mellom Peer og mor Åse utenat, det til tross for at jeg aldri har sett stykket. Bare lest det, mang en gang.

Om det noen gang blir noe av, er heller usikkert, men man kan jo drømme …