Det er en kjensgjerning at jeg liker ord. Det skrev jeg om senest forrige helg. Jeg elsker å skrive, men noe jeg elsker kanskje enda mer, er å lese. Eia den som var så rik at hen slapp å jobbe og bare kunne sitte i sitt eget private bibliotek, omringet av tusenvis av bøker, og bare lese hele døgnet.

For det er jo drømmen og det jeg jobber mot.

Da jeg var på husjakt for noen år siden, var det viktig for meg å finne noe med minst to soverom som jeg kunne ha råd til. Opprinnelig var planen å ha et gjesterom, men etter å ha kjøpt en slik kåk innså jeg at knapt hadde hatt venner på besøk de siste syv åra, langt mindre overnattingsbesøk. Jeg hadde tross alt solgt sovesofaen min for å kunne få på plass enda en bokhylle, samt en lenestol i stedet.

Planen om gjesterom ble skrinlagt, dessuten kjøpte jeg en sofa som er god å sove på (det er tross alt det viktigste med sofaer, ikke hvordan de er å sitte i, det har man stoler og saccosekker til), og jeg har sovet mang en natt i lenestolen med en bok over trynet, så det fungerer også. Samt en oppblåsbar madrass om hypotetiske overnattingsgjester er veldig kresne. I stedet ble det bibliotek.

Et bibliotek er et evig «work in progress». Du blir aldri ferdig. Og det er ikke bare å fylle et rom med bokhyller og si seg fornøyd. Eller, det er det jo, for noen. Men ikke for meg. For de av oss som alltid har drømt om et eget bibliotek har gjerne visse bilder og ideer om hvordan det skal se ut.

Drømmen min er et stort rom hvor det er høyt under taket, og hvor alle veggene er bekledd med bokhyller. Og hist og her hyllestiger så man kan komme seg opp til de øverste hyllene. Det til tross for at høydeskrekken min slår inn om jeg står på en fotskammel. Typ svimmel og kvalm om jeg kommer 20 cm over bakken. Gjør det forferdelig å skulle ta inn og ut ting fra de øverste kjøkkenskapene mine, siden det fordrer gardintrapp, men jeg skriver meg vekk – som vanlig. Tilbake til drømmen. Brune, mørke vegger; dunkelt lys som fra gamle glødelamper, både i taket og ved chesterfield-salongen som skal være plassert midt i rommet. Sammen med en diger bar-globus fylt med mørk rom, whisky, cognac m.m. Det til tross for at jeg ekstremt sjelden drikker «brunsprit». Men det hører liksom hjemme. Det samme med sigarer. Eller kanskje aller helst ei pipe, selv om jeg la tobakken på hylla 4. november 2012.

Hyllene skal også være mørke, gjerne en mørk brun tresort. Med et gulskjær av elde. Og støv. Det hører med, selv om det sikkert ikke er bra for bøkene, og definitivt ikke for meg. Jeg samler på støv(ete ting), til tross for at jeg har støvallergi. Men det får så være. Det er vanskelig å holde seg unna både marsipan (mandler) og Ferrero-Rocher (hasselnøtter) også.

Og selvfølgelig. Bøker. Sortert etter sjanger; forfatter etter etternavn, alfabetisk; eventuelle serier samlet kronologisk, og øvrig bibliografi innen samme sjanger også kronologisk. Det er et velfungerende system jeg har brukt i årevis, selv om jeg som alltid allerede har gått tom for både hyller og hylleplass. Så da må man kjøpe nye, og sette bøker dobbelt. I alle fall bøker som er så som så, og som det ikke er så farlig at ikke vises, så lenge man selv vet hvor de er. Og det gjør man jo, uavhengig av hvor mange bøker man har. Dog, jeg vurderer kartotek og DEWEY, bibliotek-style.

I mellomtiden finnes det alltids salongbord, nattbord, plateskap, og PC-er å sette stabler med bøker oppå. Og noen bøker vil jo aldri oppholde seg på biblioteket. I all hovedsak de jeg leser. På kjøkkenet, på soverommet, i stua, på badet, i bilen, i en sekk for overnattingsbesøk, og en pocket i veska. Som seg hør og bør når man er bokorm.

Og bokorm er jeg. Jeg leser vel 16–17 bøker for tiden. Pappa har i lang tid mast om at jeg må lese boka firmenningen hans har skrevet, så jeg begynte på den. Gudrun Skrettings «Tre menn til Vilma». En interessant bok så langt, men jeg har ikke helt klart å bli sugd inn i den. Ikke som med Cat Jarmans «Elvekonger» om arkeologi og historie. Men det er jo absolutt mer interessant enn tag-linen «Elling møter Love Actually», det til tross for at jeg likte Ambjørnsens bøker om Elling, og ofte kjenner meg igjen i ham.

Jeg er også passe dypt inne i gresk mytologi, med både Inger Merete Hobbelstads «De greske mytene: guder og helter fra de gamle fortellingene» og Stephen Frys «Mythos». For hvorfor lese bare én bok på ett språk … Og når vi er inne på myter så holder jeg på med en krim/fantasy-trilogi om den norrøne guden Tyr, løst basert på de norrøne mytene, men samtidig veldig underholdende. Det var i alle fall perfekt lektyre da stormen uten navn etter Gyda kom. Leste litt av den og hørte på noen av de få gode albumene til Burzum. God kombinasjon.

Andre bøker som kan nevnes er «Stalpi», oppfølgeren til Stefan Spjuts herlige troll-thriller fra de svenske skoger, «Stallo». Den er nesten like bra som den første boka, dog så langt har jeg ikke sett noen referanser til svenskenes svar på Theodor Kittelsen, John Bauer. Men det holder kanskje at de var i den første boka? Det er en kunstner jeg har sansen for. Jeg har et av bildene hans, vel, en plakat pappa i sin tid kjøpte, og som nå henger stolt på biblioteket mitt, sammen med malerier den gamle dagmammaen min, Torgunn Sundli, har malt, samt et bilde av Christian Skredsvig. Det velkjente «Idyll», som forestiller en mann og ei katt på ei seter i Eggedal.

Han dro dit sammen med Gerhardt Munthe og Harriet Backer sommeren i 1888, utelukkende for å male. Det hang i gangen hos besteforeldrene mine, og da farmor flytta fra huset og til leilighet, var jeg bevisst på at det bildet, det skulle jeg ha.

Men nå begynner dette å bli så langt at det er fare for at Tilbakeblikket ryker, og det kan vi jo ikke ha noe av. Filmtipset er derimot en tapt sak. Nå skal jeg sette meg ned og nyte den nyeste boken i samlingen.

Maren Skolems «Hva jeg gjorde med pengene», og er det noe jeg ofte lurer på når jeg sjekker bankkontoen uka etter at trygda har kommet inn, så er det det.