Jeg liker å kjøre bil. Angsten til tross. Jo da, greit nok. Jeg liker ikke å kjøre på motorveien, over bruer, gjennom tunneler, i mer enn 50 km/t, på steder med dårlig belysning, i mørket, eller på steder med fare for steinsprang, men om vi ser bort fra det, så liker jeg å kjøre bil.

Jeg liker å kjøre bil på Orkanger. Til nøds til Fannrem. Om været er bra. Med pastellfarver på himmelen og noe popmusikk som tar meg tilbake til 80-tallet (tiåret jeg så vidt husker noe av, fordi jeg enten var for liten eller var traumatisert av å måtte flytte vekk fra fine Stavang til dumme Orkang), 70-tallet, eller 60-tallet. Da kan jeg kjøre på. Hele veien fra Hov gård til Fannrem legesenter, hvor jeg snur og kjører hjem igjen. Ferdig med det. A råner I am not.

Jeg føler jeg fikk sånne lengre turer ut av systemet som ung voksen på en scooter med toppfart på 38 km/t. Fortsatt like morsomt å tenke på den gangen politiet stoppa meg i en fartskontroll ved Evjen skole da jeg var på vei til skolen, og på død og liv var overbevist om at scooteren min var trimma og dro meg med til Biltilsynet for å få den på tralla. Men scooteren min passa ikke på tralla de hadde, så i stedet for å vente på å få tak i en ny en fra Trondhjem eller hvor søren, så foreslo han ene fyren at han bare skulle prøve den. Jeg steg av og lot ham prøve, og han kom tilbake og sa noe slikt som at hvis han ikke hadde vært politimann, hadde han anbefalt meg å fjerne plomba, for det der gikk sakte, spesielt i oppoverbakke. Long story short, jeg kom for sent til skolen, og snuten ville ikke skrive under på en melding om at de hadde hanka meg inn sånn at jeg kunne fått godkjent fravær (om det i det hele tatt var noe i 2004).

Uansett. Den gang jeg putra rundt på en Skruzuki (fra 2003 til 2015) kjørte jeg mang en lang tur. Jeg kjørte til Heimdal, til Å i Meldal, til Lensvik, til Husdal, og til øvre, indre Skaun. Ofte med det resultat at jeg var stivfrossen når jeg kom hjem, og hadde krampe i hendene sånn at jeg ikke klarte å fjerne hendene fra styret. Alltid en interessant opplevelse. Så jeg tror jeg fikk rast fra meg på langturer sånn sett.

Greit nok, jeg kjører en og annen langtur nå også. Men helst med andre i bilen. Jeg liker ikke å utsette meg selv for de ovennevnte kondisjoner om jeg er alene. I fall angst. Det er selvfølgelig en tilvenningssak, som alt annet, men jeg har ikke noe behov for å kjøre til byen, eller forlate bygda. Så det er helt greit at bilkjøringen min er begrensa til korte femminuttsturer med en makshastighet på 50. Men av og til …

Jeg hater vinteren av hele mitt hjerte. Den er kald og jævlig. Det er veldig ofte glatt og farlig å gå. Du vet aldri når du sklir på hålka og faller og brekker lårhalsen eller kravebeinet. Ja, jeg er 34 år gammel, men du vet aldri om det skjer. Så jeg holder meg inne. Jeg har piggsko og brodder, men jeg føler ikke at det hjelper noe særlig, egentlig. Det er bare en falsk trygghet. Det samme å bevege seg der det er grusa. Falsk trygghet. For før du vet ordet av det, ligger du på ryggen og glor opp og har jævla vondt i hodet, og vips, en uke uten skjermer fordi du har fått hjernerystelse.

Det har skjedd meg mer enn én gang. Det skjedde faktisk nesten hver vinter fra 2013 til 2016. Så kjørte jeg opp for bil og trengte ikke lenger tenke på at jeg måtte ut å gå på hålka. Bilen har piggdekk. Men ikke for det, det er fortsatt en farefull ferd å gå de få meterne fra ytterdøra til garasjen, så jeg har selvfølgelig på piggsko og går veldig sakte. Vi skal ikke lenger tilbake enn til lille julaften 2020 før jeg falt, med piggsko, på strødd hålke rett utenfor huset. Knuste pakkene jeg hadde med meg greit, for å si det sånn, når 107 (eller hva søren, jeg har ikke veid meg på noen år) kg ramler oppå dem er det kanskje heller ikke så rart. Blå, gul, og grønn fra venstre legg til venstre skulder.

Så jeg kjører helst bil fra oktober til mai, også kjent som vinterhalvåret i Trøndelag. Du kan tro det våres en gang mot slutten av februar (som i år, med 9 varmegrader og pissregn og sol og mer pissregn), før du kommer et par dager inn i mars, og boom. Sne ifra helvete. Og værvarselet viser ikke vår de kommende dagene det heller. Så hurra meg rundt. Med min flaks blir det en repetisjon av våren 2020, og sneen ligger til 17. mai, og vel så det.

Men et gode er det med sne, nullføre, og hålke. Da er det jævlig artig å kjøre bil. I alle fall så lenge man føler man har kontroll, med piggdekk, forhjulstrekk, og en topphastighet på 30 km/t. Noen steder på vei opp Hovsbakkan er det nemlig kul umulig ikke å få sleng på bilen på dette føret. Det være seg om du kjører i 5, 10, 30, eller 50 km/t. Det er noen svinger hvor det alltid er glatt og farefullt. Dette er de svingene hvor sne og is ligger lengst, for det er på skyggesida der sola sjelden får tak. Du trenger ikke gjøre noe for det engang. Du bare kjører som normalt, og vips så kjenner du plutselig på g-krefter og adrenalin i blodet i et par nanosekund før du kjører videre som normalt.

Det er ganske gøy, og jeg kan absolutt forstå skrenskjørere, rallysjåfører, og driftere. Når adrenalinet plutselig pumper i årene og tiden føles som den går i bullet time i et stakket nanosekund, da er det morsomt å leve. Og så går det over. Frem til neste sving. Opp bakkan og ned bakkan.

Det er kanskje den eneste gleden jeg har med den årstiden jeg hater mer enn årstiden med pollenet og måkejævlene som tvinger meg til å holde meg inne, uansett temperatur og vær. For fuck pollen og måker. Jeg hater det nesten like mye som sne, hålke, og kulde. Jeg er ikke noe fan av temperaturer over 20 varmegrader heller, 15 grader året rundt hadde vært det ideelle, men det er uansett ikke et stort problem her i Trøndelag med vår ene soluke ila. sommeren, og noen merksnodelige varme dager som dukker opp i mars og april av og til.

Men for å oppsummere det hele. Jeg liker å kjøre bil. På Orkanger. I et og annet nanosekund, også om vinteren.