Fredag sosialiserte jeg. Skumle greier. Selv om jeg bare satt i en sofa på den andre siden av rommet og fikk med meg en presentasjon om fysisk aktivitet. Angsten var så ille efterpå at jeg bare satt i bilen i en halvtime før jeg klarte å kjøre min vei. Da kjørte jeg rett på Extra og fikk med meg to grændis, et brød, og en liter Tine sjokomelk. The OG. Egenomsorg er viktig når angsten herjer.

Og det gjør den jo nå og da. Mest da. Veldig lenge siden nå. Ikke siden tiden før hjemmekontoret. Men hei, sånn er livet, og det er visst sunt for meg å eksponeres for andre mennesker. Jeg er like skeptisk til det som jeg er til fysisk aktivitet. Hva godt kan det føre med seg å forlate hjemmets lune rede og bestige dørstokken, høyere enn Olympus Mons?

Før jeg vet ordet av det, tar jeg 310 inn til Midtby’n og finner meg en bar for å bruke opp trygda på overprisa øl og drinker. Jeg har hørt mye bra om Good Omens, og navnet er jo tiltalende, men der stopper det. Jeg er ferdig med fylla og byturer, og å våkne opp på en sofa på Byåsen og ikke vite hvordan jeg kom dit – eller hvordan jeg kommer meg hjem igjen.

Nei, da er det bedre å holde seg hjemme. Ikke møte andre enn minstesøss, kompis, og niese. Kose med/dø av pelsballen Nusse. La Boffen tidligere kjent som dronningen tro hun har noe sjans på meg når hun stryker seg langs leggene mine. Plassere niesa i en pappeske og løpe (ja, dere leste rett, jeg kan av og til, en gang hvert femte skuddår etter tredje solverv når Skorpionen titter inn Venus’ vindu mens hun koser seg med Mars) mellom stue og kjøkken mens hun får opp en faderlig fart i båten sin, i alle fall fem kilometer i timen. Kanskje til og med syv.

Men det holdt med én gang. Vel, greit. Det ble to. Men så sa venstre skulder – og begge lårene – klart fra at om jeg prøvde en tredje gang ville de inngå generalstreik. Jeg tok hintet og satte meg ned i sofaen igjen. Visse ting risikerer man ikke. Uansett lå lungene mine og ristet et eller annet sted i svingen inn mot kjøkkenet, og jeg måtte gi dem tid til å innhente meg før vi igjen inngikk vårt symbiotiske forhold.

Jo, og å stikke oppom foreldra mine (så jeg ser dem også, de kommer til og med innom med skrei til katta) for å snylte en middag eller ti når det er lenge igjen til trygda kommer og jeg føler for å spise noe annet enn penne rigate med et par klatter smør og så mye parmigiano-reggiano jeg orker å rive opp. Greit, det har ikke vært middagen hver gang jeg har spist alene de siste ukene. Jeg har variert med to ostesmørbrød og et speilegg også. Men det er bra hjernen min tillater meg å spise det samme til absolutt alle måltid flere uker i strekk. Når vi begge husker på at det er lurt å spise.

For det hender ofte at jeg sitter og holder på med noe (i det siste en kombinasjon av det nyeste Pokémon-spillet og en gammel klassiker, Sid Meier’s Civilization VI) og så går tida og plutselig er det noen timer til jeg skal på jobb, og da er det bare å legge seg. Jeg merker ikke smerten i maven og svimmelheten før jeg tenker over at det har gått veldig mange timer siden sist jeg åpna kjeften. Det være seg for å helle noe i den eller generelt. Jeg burde sikkert hatt en støttekontakt. Men jeg skriver meg bort. Igjen.

Jeg er en mester på avsporinger. Jeg antar det kommer til å skje neste gang det blir et forsøk på å delta på noe sosialt igjen. Avspor samtalen til motparten har glemt hva det hele handlet om. Og så kan jeg gå hjem til skumringen min igjen. Bokstavelig talt. Lyset står bare på når jeg leser eller vasker, og det har det blitt lite av så langt i år. Og det er jo litt trist. Lesingen altså. Jeg har en stabel med bøker på salongbordet, jeg har begynt på nesten alle, men siden februar har det vært sånn at hver setning jeg leser (eller ser om jeg prøver meg på film eller serier) oppleves som veldig flaut, så det tar meg en dag å lese én side. Til og med tegneserier, og det er veldig irriterende. Men jeg har hatt det sånn før, så jeg vet at det går over. En eller annen gang.