Hvorfor kjenner jeg det i maven og på nervene når jeg skal en liten tur til byen på en torsdag? Hvorfor begynner jeg å kaldsvette og klarer ikke konsentrere meg med tanken på å dra tidlig fra jobb, kjøre hjem bilen, og så dra med søstrene mine og en kompis inn til Trondhjem på en godværsdag for hyggelig samvær i flere timer?

Hadde jeg skulle reist alene med tog til Oslo hadde det vært forståelig. Mye kaos med å finne toget (du vet aldri om 310 går innom stasjonen eller ei) og nikotinavhengigheten min hadde nok tatt livet av meg før jeg hadde nådd Melhus.

Men en enkel bytur? Det skulle da ikke være noe problem. Noe jeg også til slutt klarte å overbevise meg selv om. Og jeg hadde det veldig hyggelig, men da jeg endelig kom hjem var jeg sliten.

Veldig sliten. Så sliten at jeg ikke fikk sove. Nervene red meg. Angsten var absolutt tilstedeværende, etter å ha tilbragt flere timer – om enn med folk jeg liker og så å si stoler på – blant tusenvis av mennesker på matfestival, bryggerifestival, brune pub, escape room, mikrobryggeri, og i bil.

Hele tiden se seg over skuldra, hele tiden høre navnet sitt ropt (selv om jeg neppe var alene om å hete «Sjur» i Midtby’n på torsdag), hele tiden koble seg selv ubevisst inn i samtalene til de rundt meg. Det er i grunnen ikke rart jeg er sliten. Jeg, som stort sett omgås de samme fire–fem menneskene og et par katter. Kasta til løvene (herunder folk i Trondhjem).

Selv ikke noen øl og god mat, samt den drepende varmen (godt over 20 grader = døden), klarte å ta fokuset helt vekk fra angsten som sakte, men sikkert bygget seg opp.

Jeg ble,som nevnt oppi der, veldig sliten. Noe som resulterte i at jeg sov. Tungt. Det at mobilen hadde blekka i løpet av natta var enten en velsignelse eller en forbannelse. Vekkerklokkene mine hørte jeg i alle fall ikke. Men jeg tror jeg trengte å sove ut. I alle fall for å holde ut fredag. Også en dag fylt med arbeid (for lørdagsavisa skal jo ut, og jeg vil jo lette trykket på kollegene min) fylt med bytur. Byturen har ikke engang skjedd, og jeg kjenner allerede nervene. Buss. Alene i byen. Konsert. Usikker på om jeg kommer hjem

. Likevel har ikke disse to dagene noe på hverdagsangsten …

Hvordan jeg kommer meg på jobb hver dag (kronisk forsoving ikke medregnet) er for meg en gåte. Hver morgen (vel, formiddag) sitter jeg på parkeringsplassen utenfor jobb. Kjemper med meg selv i fem til ti minutt. Skal, skal ikke. Skal, skal ikke.

Skal jeg gå inn, eller skal jeg finne på en unnskyldning, skru av mobilen, bare dra. Hjem. Bort. Vekk. Et sted uten folk. Et sted uten høylytte røster. Et sted uten ris og ros. Et sted man kan, om ikke slappe av, så i alle fall roe nervene litt før man igjen må møte folk. Jobb vinner alltid, i disse dager. Det er det ikke alltid det har gjort, men det er en annen historie.

Jeg tror jeg kan si meg fornøyd med at – tross angsten og helvetet – jeg likevel skrur av motoren, låser bilen, og går inn i ST-gården. Til folk, av og til fe, høylytte røster, langvarige møter, lite produktivitet, og generelt jobben min.