Hele oppveksten min er preget av så fort klærne begynner å bli brukt og skikkelig komfortable, forsvinner de på mystisk vis. Jeg har ikke tall på hvor mange plagg og sko jeg har redda opp fra bosspannet, litt som Øystein Sunde og tøflene hans i «Kjekt å ha».

Det bedra seg heldigvis med årene, og jeg har fått lappa sammen veldig mange slitte (les: komfortable) dongeribukser som har revna i skrittet (sannsynligvis pga. utpreget manspreading), selv om jeg etter hvert måtte til perifere slektninger langt ute i gokk (sorry, eventuell slekt fra Bjerkreim som leser dette).

Og da jeg flytta til Steinkjer og lærte meg å lappe sokker og klær selv, ble det enda bedre. Da kunne jeg gå med ting til det var mer hull en tøy. Sånn sett er den perfekte bokser- og joggebukse-kombinasjon av det slaget man ikke trenger å ta av seg for å gå på do.

Nå sier jeg ikke at pene plagg ikke kan være komfortable. Jeg synes alle mine komfortable plagg er pene, og noen av dem synes jeg også jeg kan gå med offentlig, men det tror jeg egentlig det bare er jeg som mener. Jeg har i alle fall fått kommentarer slengt etter meg fra folk som står meg nær om at hvis jeg går ut i offentligheten i DE klærne, blir jeg bura inne. Hvem som eventuelt skulle bure meg inne, er jeg mer usikker på. Menn i hvite klær? Politiet? Motepolitiet?

Jeg tror ikke sistnevnte har noen reell makt, sånn utover å rekke pekefingeren mot deg og si «skamme seg» og «åh, gid» eller noe slikt. Kanskje blander jeg sammen det såkalte motepolitiet med den gjengen med homofile menn som reiste rundt og pussa opp utseendet til vanlige menn, etter at kvinnene i livet deres hadde klaget på dem.

Om jeg skal ut på byen (som om det skjer), vil jeg jo ta meg bra ut, men samtidig vil jeg være komfortabel. I alle fall skomessig, noe som oftest fører til et par gore-tex-sko. På byen er det stort sett fullt, noe som gir få sitteplasser og at man må stå/gå/danse (gud forby) i flere timer. Da driter jeg stort sett en lang en i hvor vidt skoa jeg har på meg ser bra ut. Da vil jeg ha komfortable sko laget for det formålet. Som oftest treningssko for å tråkke rundt på asfalt.

Det er tydeligvis IKKE lov i bryllup. Ei heller å bruke de gamle penskoa man har hatt i en ti–femten år. Og siden jeg skal i et om tre uker, måtte jeg motvillig kjøpe meg nye pensko. Jeg vet ikke hvordan det er for damer, men for herrer er det en trist affære. Sort eller brunt. Skinn, hard såle. Smale, trange, ukomfortable. Selv når jeg gikk en størrelse over hva jeg vanligvis bruker, klemte det noe inn i granskauen på vrista, samtidig som det kippa så det var umulig å gå med dem. Standard størrelse fikk jeg ikke på meg engang. Jeg vil anta at jeg har heltall komma et eller annet i sko. Og med spesialsåle (for ikke faen om jeg skal vandre rundt i bryllup uten sålene mine ei hel helg), ble det virkelig ikke bedre.

Til slutt endte jeg med et par som var de minst ukomfortable av alle jeg prøvde. Takk og lov for en tålmodig skoselgerdame som klarte å finne noe jeg kunne bruke til slutt. Selv om det tok sin tid før jeg måtte kapitulere og finne et skohorn, men ikke før peke- og langfinger på venstre hand så maltraktert ut etter å ha blitt brukt som skohorn av meg selv. En time senere, og jeg ser fortsatt blodutredelser

. Men om ikke annet burde det bli pensko på gutten. Og har jeg flaks, kommer jeg meg fort i baren også, slik at jeg kan drikke bort smertene i beina. Og ydmykelsen etter å ha prøvd meg på dansing, men det er et annet Øyeblikk … Eventuelt en gammel episode av Jabb-Sjur.