Vi nærmer oss femårsdagen for når jeg kutta ut all brus og energidrikke. 16. mai 2017. Det har fått meg til å tenke litt på avhengighet. For selv om jeg har drukket særdeles lite brus siden – særlig sammenlignet hvor mye jeg drakk før jeg gikk cold turkey (3–4 liter om dagen) –, kjenner jeg fortsatt på savnet. Hver dag. Og det hender seg fortsatt at jeg hallusinerer vandrende colaflasker og drømmer om en lunken Urge. Det har også kjørt drinkinntaket mitt på byen ned drastisk, all den tid jeg ikke lenger bestiller en rom og cola eller vodka red bull for å komme i gang (øl og vin er kjedelig) og nå det punktet hvor jeg bare kan chille med en gin tonic eller tre.

Jeg har vært avhengig av mye rart opp gjennom, noe er jeg avhengig av fortsatt, noe klarte jeg å slutte med, andre ting slutta jeg med i mange år før jeg begynte med igjen.

Som for eksempel tyggegummi. På det verste tygga jeg meg gjennom Extra for en hundrings om dagen. Det er jævlig mye tyggi. Jeg hadde alltid tyggis tilgjengelig. Tax-free var for meg synonymt med å kjøpe med mer Extra. Alkohol, tobakk, og snop var nedprioritert for pakker med Extra. Og når jeg følte meg ferdig med tyggien kasta jeg den ikke i søpla. Nei da, jeg la den i et glass, og pakka den sammen med de andre. Om nettene kunne jeg ta frem klumpen og stappe den i kjeften og suge litt, tygge litt, før jeg la den tilbake. I ettertid er det litt snålt å tenke på. Jeg har tyggis tilgjengelig til enhver tid, fordi hvis ikke så gnisser jeg jekslene mot hverandre og det er ypperlig for å løse opp stiv kjevemuskulatur, men jeg tror jeg går gjennom en pakke tyggis i halvåret nå, kontra flerfoldige pakker om dagen.

En annen ting jeg ble særdeles avhengig av, er lypsyl. Jeg begynte med det på ungdomsskolen, fordi jeg var lei av å gå rundt med tørre og sprukne lepper hele året, og det tok ikke lang tid før jeg måtte påføre det til enhver tid. Hvis ikke sprakk de i alle fall, og det var helt jævlig. Det var såpass ille at jeg ble klar over det selv, men jeg klarte heller ikke slutte. Jeg drømte om å havne i koma i noen uker, sånn at jeg kom over den verste kneika og klarte å slutte. Jeg vet ikke hva som skjedde, men i disse dager bruker jeg det i all hovedsak når jeg står opp og før jeg legger meg. Jeg antar det ble lettere å ignorere med tiden.

Så har vi en stor en. Alkohol. Jeg vet ikke om det er sukkeret som gjør det eller rusen, men da jeg studerte var jeg definitivt en alkohol-liker. Til den grad at jeg i perioder følte at jeg ikke klarte å komme meg gjennom dagen edru. Dagen kunne starte med en vodka-shot rett fra nattbordet, så en Guinness til frokost (særdeles mettende), i lunchen var jeg kontinentalsk og kunne gå på kafé for et glass vin, ved skoledagens slutt var det rett på bar for en rom og cola, før jeg gikk på butikken/hjem. Til middag kunne jeg åpne en flaske vin som jeg drakk på utover aftenen, før det hele ble avsluttet med en night cap. En kopp kakao med Kahlua, krem, og kanel. mMmm … Snadder. Jeg savner det.

Studielånet mitt gikk i all hovedsak til å betale husleie + strøm, og så alkohol og tobakk, samt bøker, DVD-er, og vinyl. Mat var ikke prioritert, jeg levde ofte på hvite bønner i tomatsaus til 4,90 kr boksen. Én halv boks til frokost, den andre til middag. Den billige spanske rødvinen El Copero gjør seg ypperlig til en boks bønner fra Eldorado, forresten. Og til First Price pytt-i-panne til 15,90 om man føler seg ekstravagant. Men en dag sa det stopp. Det var da jeg skulle starte på mitt fjerde og siste år. Hver gang jeg fikk alkohol i kroppen var det som om blodet i årene min brant, det gjorde rett og slett vondt å drikke, og etter hvert kjørte jeg meg selv på vannvogna, hvor jeg har vært mer eller mindre siden. Jeg drikker fortsatt, selvfølgelig, men på langt nær like ofte og mye som jeg gjorde fra 2007 til 2011. Et par øl i måneden, kanskje?

Men det er ikke bare på grunn av ovennevnte. Siden 2016 har jeg hatt førerkortet, og jeg føler jeg hele tiden må være edru i fall noe skjer og alle andre har drukket, så bare jeg kan kjøre. Penger tenker jeg ikke så mye på når det kommer til alkohol, jeg har et særdeles velholdt barskap som inneholder alt jeg ikke drakk opp i 2011 og mer til. Som gaver de siste 11 årene.

En annen stor en er tobakk, eller, det er vel mer korrekt at det er nikotin. Jeg prøvde snus for første gang på tidlig 90-tall. Hawken eller hva det het. Det smakte godteri, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det, og svelget det. Det kom rett opp igjen. Neste gang var på en klassetur til Östersund i 1999. 12-åringer får vanligvis ikke kjøpe snus, selv ikke i nabolandet, men det var en ubevoktet snusautomat i gangen på hotellet, så … Alle somrene i barndommen gikk med til å røke strå, så det var vel naturlig at jeg prøvde en sigarett på røkehjørnet på ungdomsskolen. Og det gikk som det måtte gå det, innen Lidl hadde etablert seg og jeg hadde fylt 18, var jeg allerede avhengig. Av både snus og sigaretter. Jeg savner Lidl. Jeg kunne kjøpe meg en 19-pakk for billigere enn en 10-pakk på Rema. Og de mentolsigarettene var gode!

Jeg prøvde å slutte mange ganger. Men enten gikk jeg fra sigg til snus, eller fra snus til sigg. Det lengste jeg klarte å ta en pause var fire måneder da jeg prøvde å holde ut med snuff, Oliver Twist, urtesigaretter (som verken inneholdt tobakk eller nikotin), og en merkelig snus (også uten tobakk/nikotin) med smak av kardemomme. Det hjalp ikke, jeg endte opp på kjøret igjen. Selv ikke det å røke så å si kontinuerlig fra Stavanger til Dovre fikk meg til å slutte. Eller å sitte en hel dag på campen på Storåsfestivalen og røke 126 sigaretter. Jeg var særdeles dårlig dagen derpå, men det kan like gjerne ha vært all alkoholen, eller at det er helt jævlig å sove i telt på et jorde omgitt av fulle folk.

Flash forward, november 2012, jeg hadde kjøpt min første e-sigarett og e-juice. Nå skulle tobakken til pers. Og det skjedde. Bortsett fra et trekk fra en sigg på en fest i 2014, og litt snus her og nå for å holde ut lange flyturer over dammen og ned til kontinentet, samt lange bilturer med få pauser, har jeg vært mer eller mindre tobakksfri. Nikotin er en annen sak, men jeg liker nikotin. Det roer nervene mine. Det roer angsten. Og man får det i seg uansett, all den tid man spiser aubergine, tomat, samt poteter med skallet på. Noe jeg gjør. Vel, ikke så mye tomat, men desto mer uskrelt potet. Greit nok, det er i langt mindre kvanta enn om man skulle røke, snuse, eller dampe, men helt nikotinfri blir man ikke, så lenge nikotin er et stoff som finnes naturlig i ymse knoller og frukt.