Reisefeber. Et snurrig ord, men akk, så beskrivende. For ikke å snakke om ubehagelig. Bare tanken på det gjør meg litt uvel. Og tanken på reisen i seg selv foretrekker jeg å unngå, til avreisedatoen står og banker på døra.

Jeg liker å reise, men samtidig hater jeg det. For det er så mye å gjøre. Og jeg pakker alltid for mange klær, og for få bøker.

Hva skal jeg egentlig med mer enn én bukse? Eller for den saks skyld; tursko, pensko, gåsko, ståsko, spisesko, dansesko, joggesko med mer. Jeg jogger ikke engang! Ikke danser jeg, heller.

Om jeg da ikke er sanseløst beruset og noen setter på Queens «Don’t Stop Me Now» fra album6et «Jazz» fra 1978. Da kan jeg alltids vralte den utrente, taktløse kroppen min ut på første og beste dansegulv og danse solo-swing, eventuelt dansen til Carlton fra TV-serien «The Fresh Prince of Bel-Air». Er jeg påvirket nok, drar jeg kanskje til og med på med noen kvinnelige charleston-steg, før jeg – garantert – havner på baken … eller på trynet.

Men jeg skriver meg som vanlig bort. Dette skulle jo handle om reising (her er det viktig å huske at man bare bruker én «n», hvis ikke blir det et helt annet ord, og setningen får en særdeles annerledes betydning).

Det har blitt mye reising det siste året. Noen av de har jeg grudd meg mye mer til enn de andre, faktisk gått så langt som hardnakket ønske at jeg skulle brekke benet eller lignende, alt for å slippe å reise. Og ikke bare fordi jeg er nikotinavhengig og det å sitte på 12 timer på fly virker skremmende om jeg ikke får dampe (snus hjelper virkelig ikke), men fordi jeg avskyr selve reiseaspektet.

Passkontroll; sikkerhetskontroll; væsker som lekker ut gjennom 4–5 plastposer, plastfolie, og tørkepapir; ting innpakket i bobleplast, sokker, og avispapir, som har knust når man lander; flymat; komme seg fra a til b til c til q, via d, e, r og w. Slike ting. Og masse mye mer. For hva om noe skjer? Ikke med meg eller de jeg reiser med, men tingene hjemme. Biblioteket mitt, filmsamlinga, eller – en eller annen gud forby – musikksamlinga. Eller datamaskinen. Eller alle tingene mine, sånn egentlig.

Men det har jo alltid gått greit, både selve reisen, tiden før, og det å komme hjem er alltid både sårt og godt, og nå er atter en reise over. En del av meg ville egentlig være hjemme hos kattungen og tingene mine, men samtidig … Italia ventet, og jeg ville ikke gå glipp av muligheten til å spise oppskrytt pizza, drikke Grappa, eller få bedre vær og temperatur enn hva vi hadde her i Orkdal. Det var i alle fall forhåpningene. Det viste seg etter hvert at i alle fall været var bedre på Orkanger.