SLEKT er best som pålegg, eller?

DEN siste uken har jeg brukt mer og mer tid på slekten, fremfor å gjøre ting jeg heller burde ha gjort. Og ikke akkurat den nære slekten heller, eller engang min egentlige slekt. Nei, tiden min har gått med til å overføre informasjonen fra stamtavlen – som min farfar fikk laget til meg på slutten av åttitallet – over i digitale former.

VED hjelp av det herlige internett (takk en eller annen person for det) og diverse nettsider som tar for seg slektsforskning – og samling av disse data, har jeg endelig begynt å plotte de inn
. Og om man har en smule OCD (Obsessive-compulsive dissorder), holder det ikke med den direkte linje. Da skal man plutselig ha inn foreldres søskenbarn og deres slekt også, for ikke å snakke om inngift slekt. Klokken fire – en tidlig morgen – her en dag, tok jeg meg selv i å sitte og plotte inn tipptippoldeforeldrene til kona til min mors tremenning.

MEN det har da båret frukter også. Jeg fikk for eksempel endelig stadfestet det jeg lenge har trodd, men ikke vært helt sikker på, nemlig at dikteren, forfatteren og journalisten Arne Paasche Aasen, var min grandgrandonkel. Personlig synes jeg det er ganske interessant, og ganske fint. Så har jeg noen kjente folk på morsiden av slekten også. Og for å gjøre det enda bedre, så var mor til Arne, Augusta Aasen, også en ganske kjent person, som dessverre endte sine dager på et flyshow på Den røde plass i Moskva, i 1920. Hun er interessant nok den eneste norske kvinne som er begravd i Moskva-kremlens nekropolis.

I TILLEGG til noen kjente personer, fant jeg også mye interessant historie – for ikke å snakke om navn. Hvor mange i disse dager heter Menelai? Eller for den saks skyld Jochum eller Arentz? Fant også historien om slekta til en inngiftet oldemor til en tremenning av en fetter av min mor – så med andre ord definitivt ikke i min (nærliggende) slekt. Der var plutselig en bestemor til nevnte inngiftede oldemor gift med sin onkel. Greit nok, det var i gamle dager og på et lite sted – hvor det ikke var så alt for uvanlig at søskenbarn giftet seg med søskenbarn – men likevel. En ung pike gift med sin gamle onkel?! Og det hele ble stelt i stand av pikens mor, altså onkelens søster? Jeg skal
ærlig innrømme at jeg ble litt satt ut

.

ETTER å ha summet meg, finner jeg plutselig ut at «Jøss, klokka er jo halv syv, jo. Snart på tide å stå opp, best å legge seg før den tid.», og plutselig er klokken fem på ettermiddagen. Dette er med andre ord ikke noe for de som har dårlig tid, eller ikke føler at de kan sette av en dag eller to på å lete etter røttene sine. Heldigvis har jeg nok av tid, så lenge jeg ikke tenker på alt jeg skal.