Det er merkelig. Livet i korontene, altså. Jeg er jo generelt en innesluttet introvert som søker ensomheten og alenetid. Lade batteriene for å klare en ny arbeidsuke. Men så endte jeg opp med hjemmekontor.

Herre Odin i det høyeste Valhall, hjemmekontor kan ta seg en bolle. I alle fall når det er så tregt som det er. Jeg har flere sammenligninger til dette, og jeg ligger et sted mellom å gå motstrøms i Sjoa på en god dag, og å spille UT på 56k for 21 år siden på det verste. Jeg har heldigvis ikke nådd «spille WoW på en sliten laptop på 56k med snitt-ping på 50k og spikes opp i 126k+ når man prøver å PvPe», men jeg frykter det skjer før jeg kommer meg ut herfra.

Dog … skulle det skje, er oddsen stor for at det skjer en kortslutning i hjernen og jeg et øyeblikk vil være veldig zen og føle at jeg når nirvana, før verden raser ned rundt meg og jeg tar en øks til jobb-PC-en før jeg dynker den i sprit og tenner på, mens jeg danser naken rundt og gjaller ut krigsrop som imiterer Gokhlayeh (dere vet, han som gjesper) klar til dyst mot hæren fra Sambandsstatene.

Men utover det, burde det kanskje være greit, sant? Sant? Jeg får være hjemme blant PC og bøker dagen lang, slipper å gå ut, slipper å bruke unødvendig mye penger. Vel, pengene renner ut uavhengig av hvor jeg er, selv om jeg gjør mitt for å unngå nettshopping. Regninger is a bitch, og jeg frykter strømregninga kan bli farlig høy før dette er over.

Skjønt, nå har det seg sånn at selv innesluttede introverter trenger å se mennesker en gang iblant. Vanligvis har jeg løst dette ved å gå ned i kjelleren på ST-bygget for å henge med fotografen og hunden hennes. Det går ikke lenger

. Heldigvis fikk jeg møtt henne likevel, om så på avstand, da hun kom innom med mat etter at jeg hadde sendt henne en handleliste. Det begynte å bli litt vel skrapa i kjøleskapet, siden jeg ikke hadde vært på butikken på en stund da jeg plutselig havna i karantene.

Og som en bonus hadde hun med hunden sin. Jeg lever og ånder for den bebartede hunden, altså. Vel, jeg lever og ånder for min egen pelsball, også, og pelsballen til minstesøss, som jeg heller ikke ser noe særlig til for tiden. Jeg er et kattemenneske, det er jeg, men jeg er definitivt svak for strihårede vorstehhunder. I alle fall én.

Gudene vet med andre hunder. Jeg har ikke råd til å ha en selv. Ikke katter, heller. Og jeg klarer så vidt ta vare på meg selv, plantene mine overlever i alle fall ikke (sorry, Sissel og Inger Lise, yuccaen har nok sett sine bedre dager), så hvordan jeg skal kunne ta vare på noe annet, vet ikke jeg.

Om ikke annet håper jeg at jeg slipper ut herfra før påskehamstrerne har tømt alle butikkene for sjokolade, kjøttdeig, pølser, hvetemel, og gjær …