Mange forbinder kanskje nynorsk med noe gammeldags og arkaisk, ikke noe hipt og ungt med slang, men ett eller annet sted må jo ord som «trynsleikje» ha kommet fra. Det kan jo ikke bare være dialekt eller tull, kan det?

Jeg er ikke din standard nynorskbruker. Jeg skriver fornorsket dansk, som de fleste av oss, og selv om jeg har en femmer i sidemål fra gymnaset, har «skillsa» mer eller mindre forsvunnet, slik at jeg ikke lenger føler meg sikker når jeg skal rette en stil eller oppgave, eller en artikkel skrevet på sproget, nei, unnskyld. Der kom dansken inn igjen, han pleier det.

Mitt første møte med nynorsk, var barneboka «Den forelska frosken» av Max Velthuijs, som handlet om en frosk som var forelsket. Jeg husker denne boka særskilt godt, fordi omslaget var rosa, men også fordi det var mitt første møte med nynorsk. Og så likte jeg historien, som mamma og pappa leste for meg før jeg selv mestret faget.

Mitt neste minneverdige møte etter froskeboka, var «Raudt, blått og litt gult» av Bjørn Sortland. En bok jeg husker jeg var veldig skuffet over da jeg fikk, men etter en stund ble jeg svært glad for den, for selv om den var på nynorsk og handlet om kunst, var den fantastisk godt skrevet, og hjalp til med å vekke interessen min for Duchamp, Picasso, van Gogh, Munch, Polloch, Warhol m.fl.

Jeg skriver heller ikke nynorsk, som den gjengse augeblinksleser sikkert har fått med seg, jeg skriver – som nevnt over – fornorsket dansk, eller riksmål / bokmål, alt etter dagsformen. For det heter «sne», ikke «snø». «Sepe», ikke «såpe», og jeg skal kjempe til jeg går i grava på at det heter «Trondhjem», ikke – *grøss* Trondheim.

Samtidig er jeg også en elsker av nynorsk, og står fortsatt på barrikadene for i-endingene til Aasen. Noreg, meg i ræva, det heter Norig, dere folkelige barbarer! Og nynorsk er et vakkert skriftspråk, selv om det har blitt mer og mer utvannet med bokmål i løpet av de siste tiårene. Alt for å gjøre det enklere for elevene og de som må svare på offentlige brev på nynorsk.

Likevel står jeg på mitt om at det heter «symje», et fantastisk og vakkert ord, og at «me» er mye bedre enn «vi». Og jeg håper at «kjærlighet» og «fantasi» aldri blir tillatt (skjønt, for alt jeg vet, er det det, jeg har ikke fulgt med på utviklingen), for «kjærleik» og «hugleik» er veldig fine, og det skader ikke med fine, norske ord innimellom all dansken.

«Men hugleik = fantasi,» sier du kanskje? Ja, «hugleik» betyr «tankeleik» eller «fantasi», derfor gir det gamle uttrykket for kjærlighet på pinne, «hugleik på staur», ingen mening, selv om det unektelig høres bra ut, og hakket bedre enn «kjærleik på staur». I alle fall for de av oss som er oppvokst med det.