Mars 2020. COVID-19 var plutselig noe som vi plutselig ikke kunne kimse ad og le av og tenke at det der foregår i Kina, det er langt unna.

Plutselig havner man i karantene og får hjemmekontor.

Hjemmekontor, ja. Daffe rundt med bare en skjorte på overkroppen og drikke vin ut av kaffekoppen, sånn at det ser ut som om man er representabel når man må delta i møter via Teams/Zoom/Messenger, og hva enn folk bruker.

Jobbe mer fleksibelt ved at man har muligheten til alltid å være på jobb, alltid koble seg opp, logge seg på. For noen kan det kanskje fremstå som at man aldri får logga seg av eller får den fritiden man trenger, men jeg synes det er greit jeg. Skulle jeg få et migreneanfall eller forsove meg på dagtid, kan jeg ta igjen jobben senere. Systemene våre er i alle fall mer stabile når det er færre folk som bruker dem, altså utenfor normal arbeidstid.

Noe annet som er fint er det at før alt dette satte inn, var jeg stort sett så plaget med angst på jobb at jeg måtte ta en daglig pause i løpet av dagen for å være et helt annet sted enn i kontorlandskapet jeg sitter med _to_ andre. Pulsen beveget seg opp i 140-området, det bruste i ørene, og det ble umulig å jobbe. Selv om jeg satt der med støykansellerende hodesett og hørte på musikk, for nettopp å forhindre det der. Om jeg gikk ned i kjelleren og forstyrret fotografen eller vandret rundt i eller utenfor bygget, var ikke så farlig, så lenge jeg gikk bort fra landskapet. Andre etasje. Jobben. Maset og presset jeg alltid følte på. Men så lenge jeg kunne fjerne det elementet, kunne jeg føle på meg selv igjen. Få ned pulsen. Fjerne angstklumpen i maven, sakte, men sikkert. Og så var jeg klar for å jobbe igjen. Det kunne gå fem minutt, det kunne gå en time.

Siden karantene og hjemmekontor har jeg ikke følt på denne angsten. Jeg har ikke vært så deprimert at jeg ikke kom meg opp av senga (men jeg har fortsatt forsovet meg, for gudene vet hvordan jeg er skrudd sammen når det kommer til søvn)
. Jeg har ikke sittet på gulvet på det tekniske rommet mitt og rugget frem og tilbake mens panikkangsten har ridd meg, for redd til engang å se på telefonen som stadig vekk laver lyd fordi noen spammer meg med meldinger og ringer. For panisk til å tenke logisk.

Jeg har ikke vært der. Jeg har stått opp, slått opp laptopen, skrudd på den eksterne skjermen, og fortsatt der jeg slapp dagen før. Kommunisert med kolleger via Messenger. En sjelden gang vært aktiv med sarkasmen i et Teams-møte. Litt for ofte sovnet ila. arbeidsdagen, for tall er utrolig kjedelig å høre folk snakke om, men det gjorde jeg enda oftere da jeg var på bygget. 

«Men Sjur, hva med det sosiale? Du trenger jo å være sosial du som andre!» Gjør jeg det? Vel, ikke på jobb. Og for å være ærlig, som introvert med sosial angst får jeg ikke noe særlig ut av det sosiale, bortsett fra at det tapper energien min og batteriene mine, og gjør meg ekstremt sliten i dagene etter

. Typ jeg går fra å være fiber til et rustent 9,6k-modem. Jeg er på nett, men jeg lager rare pipelyder og er ganske treg.

Da er det mye bedre å sitte hjemme. Ikke møte folk. Ikke bli utslitt. Få det sosiale ved å kommunisere med venner via Snapchat, Discord, og Twitter. Samt møte familien noen ganger i uka eller nikke til butikkansatte. Prate med psykologen på telefon en gang hver fjortende dag. Og håpe at pandemien – og hjemmekontoret – varer.