Tikk

Tokk

Klokka slagen tre

«Du burde skrive noe, Sjur». Tanken vender stadig tilbake.

Skrive noe, ja. Lettere sagt enn gjort. Jeg får nå og da høre at jeg burde skrive en bok. Lettere tenkt enn gjort, svarer jeg da. Eller, å skrive en bok er vel ikke så vanskelig. Men å skrive en god bok. En bok noen vil lese. Det er desto verre. I tillegg er det ikke nok bare å skrive boken. Man må finne noen som vil utgi den også. Få den ut til folk. Jeg har ikke noe særlig tro på at jeg bør bedrive selvpublisering. Jeg er ikke kritisk nok.

Tikk

Tokk

Klokka slagen seks

Det er så mye som burde skrives. Jeg har så mange ting i hodet. Store og viktige tema. Og små og mindre viktige, men det gjør det ikke enklere å skrive om. Alle ordene prøver å presse seg ut av hodet mitt og ut i fingrene som flyr over tastaturet. Samtidig. Det er bare naturlig at det blir kork og krasj da. I stedet sitter man der. Glor i en skjerm eller en blå vegg. Uinspirert.

Tikk

Tokk

Klokka slagen ni

Tida flyr. Hvor har dagen gått? Jeg skulle jo jobbe. Hva har jeg gjort? TikTok. Nærmere bestemt historytok. Tar opp nettbrettet mens jeg venter på at en .ZIP-fil med bilder skal pakkes ut (ting tar tross alt tid), rett inn på TikTok. Der gikk det tre timer ja. Til gjengjeld har jeg lært mye rart om historie og språk. Vikinger, bretoner, keltere, romere, persere, etymologi, og generell humor rundt det engelske språk og dets mange merkelige valg for hva de kaller folk og ting i forskjellige tider og kjønn.

Tikk

Tokk

Klokka slagen tolv

Midnatt. 24 eller 00, litt etter hva man er vant til. Det er både starten (00) og slutten (24) på døgnet. Og etter er det natt. I alle fall frem til morgenen begynner. I mitt hode, klokken fire. Men natt er et ganske vidt og abstrakt begrep. Akkurat som dag. Dagen inneholder jo tross alt både morgen, formiddag, middag, og eftermiddag. Så kommer aftenen, midnatt, og natt. Det blir feil i mitt hode, så tiden mellom midnatt og morgen kaller jeg eftermidnatt. Det virker jo logisk, tross alt. Og jeg drømmer fortsatt om at nattåpne butikker faktisk har åpent etter midnatt, eller til og med etter elleve, når vanlige kolonialer stenger.

Tikk

Tokk

Klokka slagen tre

Hvorfor sover jeg ikke? Vi er jo langt inne i eftermidnatten. Og innsovningstabletten sparka inn for et par timer siden. Er det TikTok igjen, Sjur? Nei, faktisk ikke. Nå er det opera på YouTube. Vel å merke inspirert av å finne en ung, dyktig operasanger hos TikTok. Puccinis «Madama Butterfly». Får aldri nok av den. En klar favoritt, takket være The Simpsons-episoden «A Star is Burns» som har Maria Callas’ versjon av «Un bel di vedremo». Men Puccini er kjent for mer enn den. I «The Boondock Saints» møter vi Puccini igjen. Denne gangen «La Bohème». «Si Mi chiamano Mimì». Willem Dafoe har god smak. Opera i seg selv er fantastisk og jeg ønsker meg en lydtett kjeller med skikkelig hi-fi (vi snakker i millionklassen her) med en god lenestol fra Ekornes, hvor jeg bare kan sitte og spille musikk til jeg har ørevoks i munnvikene, en halvmeter gåsehud, og har slått opp et evigvarende telt. Sånn vil jeg dø.

Tikk

Tokk

Klokka slagen seks

Det er definitivt morgen. Måkene sitter på toppen av pipa og skriker ned, og ulyden fyller stua. Jeg hører det i det jeg tar av hodetelefonene, tar ut ledningen fra forsterkeren og legger de tilbake i hylla si. Jeg har valget. Finne senga for et par timer søvn før jobb, eller prøve å holde ut dagen. Etter at jeg fylte tredve for noen år siden, har det blitt merkbart verre å døgne. Tiden da jeg kunne holde det gående i 80 timer er forbi. Det er også tiden da jeg kunne sove 50 timer. Kanskje like greit. Nå blir jeg helt ødelagt om jeg sover mer enn syv timer. Da kjenner jeg meg tufs og maroder og det føles som om jeg har influensa. Ikke bra all den tid folk fortsatt messer om at åtte timer søvn er det ideelle. Men folk har tatt feil før. Jeg regner med at de fortsatt gjør det.

Tikk

Tokk

Klokka slagen ni

En ny arbeidsdag har begynt. Møte på Teams, lørdagsavisa, frokost, tannpuss, klær. Alt er glemt der jeg sover min dype, komatøse søvn. Vekkerklokker og alarmer på mobilen har ringt i to timer allerede. Mobilen også. Folk prøver å få tak i meg. Få meg på jobb. Det nytter ikke. Jeg hører ingenting. Lyset i taket har slått seg på og bader rommet i sterkt, hvitt lys. Ingen reaksjon. Om så innbrudds- eller brannalarmen går vil jeg ikke merke det. Det er bevist før. Jeg hører ingenting når jeg sover. Indianarene kan komme. Om jeg er Olaf våkner jeg ikke. Tyskerne og russerne kan komme. Ikke engang en hydrogenbombe vil rokke meg ut av søvnen. Vibrasjoner har ingen effekt. Å bli båret inn i dusjen og lagt i kaldt vann har ingen effekt. Å bli hoppet på, stukket med skrujern, eller dasket med badmintonracketer har heller ingen effekt. Jeg sover.

Tikk

Tokk

Klokka slagen tolv

Middag. Som i midt på dagen, lunchtid. Jeg er våken. Jeg jobber. Noe fikk til slutt rystet meg ut av søvnens komfortable hold. Nok en dag ødelagt av at jeg ikke kan klokka. Tid er et veldig abstrakt begrep. Hvor mye klokken er glemmes det millisekundet etter at jeg så på den sist. Er jeg opptatt med noe merker jeg ikke at tiden går og et minutt er det samme som ti år. Hva mener du? Var det ikke i fjor jeg var russ? Var det ikke noen år siden jeg ble trillet i vogn rundt Mosikken da en måkejævel stupte ned og tok bollen min? Det jeg er opptatt med kan være så mangt. Om jeg har noe å gjøre på jobb, vil jeg gjerne jobbe i fred. Ikke bli forstyrret av ting som å spise lunch, småprate (gah!) med kolleger, fikse mobiler og datamaskiner, brannalarmer, og invasjoner av fremmede makter. Den samme konsentrasjonen gjør at jeg kan lese meg gjennom fem bøker på en dag, spille det samme spillet i 16 timer i strekk, og at jeg som oftest glemmer å spise, drikke, gå på do, og å sove. Noen vil kanskje si det er problematisk. Jeg er ikke enig. Jeg elsker det.

Jeg har sikkert enda en diagnose …