EN sommer er aldri over.

DISSE ordene sang Louis Jacoby en gang rundt midten av nittitallet. Det samme gjorde Lars Klevstrand. Og jeg føler på meg at de har rett, selv om det i skrivende stund er starten av september, og jeg har fått føle duskregn, tåke, elleve grader og lett bris på kroppen – og da spesielt de bare leggene mine, med tanke på at jeg vandrer rundt i korte benklær.

VÆR og temperatur til tross; jeg klarer ikke å innse at sommeren skulle være over, slik Kirsti Sparboe sang på starten av syttitallet. Vi har jo også håpet om indiansk sommer (det føles merkelig å skrive på norsk, «Indian summer» både høres og ser bedre ut, i mine øyne), og selv en dag med sol og 19 grader – som jeg hører var meldt i løpet av uken – vil være nok til at jeg kaster hettegenseren og sokkene som går over «åkkelkulen», og spankulerer bedagelig til jobb.

HVA er det egentlig som tilsier at sommeren er over? Det at vi ikke har dager med temperatur over 20 grader? I så fall burde jo store deler av sommeren regnes som høst, i disse trakter. Eller er det kanskje så enkelt som at sommermånedene først og fremst er juni, juli, og august? I en ideell verden ville det nok vært sånn, men verden er ikke ideell – særlig ikke her i Trøndelag, eller Norge generelt. En ideell verden for meg, hadde uansett hatt en langt mildere vinter enn hva vi får her.

MEN slik er det jo ikke, og det blir det vel neppe, heller. Og om det faktisk skjer, så vil det føre med seg så mye annet pes, at vi ikke klarer å nyte godene

. Vi sliter jo allerede med å stoppe opp og lukte på rosene. Hvordan skal vi klare å ignorere flom; masse-innvandring (som vil få det som skjer i Syria i dag til å fremtone seg som en fluelort); tørke; matmangel, i en stakket stund, lenge nok til å slappe av og nyte en varm vinter?

OG mens dere nå sitter og koser dere med dette, er jeg på vei god vei til Spanien, hvor jeg håper jeg finner den sommeren jeg kun fikk på tampen av august i trønderland.