Jeg vet jeg har pussa opp lenge nå, og det har blitt mangt et skriveri om akkurat det. Og dette er heller ikke et unntak, fra det som det siste halvåret ser ut til å ha blitt regelen. Jeg vil anta det er det som skjer når man plutselig har noe å gjøre etter (og før) jobb. Men ifølge Instagram er det visst også det som fenger

. I alle fall om jeg skal sammenligne likes mellom oppussingsoppdateringer fra bortpå Hov og det jeg vanligvis legger ut, altså mat, katt(er), natur, og en særdeles #sjurcore (jeg lover, det er ikke jeg som har funnet på det der) sommerkropp-selfie hvert år.

Jeg finner det fortsatt litt morsomt å tenke på hvor optimistisk jeg var da jeg vant budrunden i oktober i fjor, og da jeg overtok i starten av november. Jeg skulle egentlig bare male et par vegger og flytte inn før jul (til sterke protester fra mine småsøstre).

De mange Øyeblikk og oppdateringer på sosiale medier siden den gang har vel vist at slik gikk det ikke, og i dag kan jeg vel angre litt på at jeg ikke tok opp et større lån, slik at jeg hadde hatt råd til å la profesjonelle gjøre litt av jobben. Det hadde kanskje spart meg for mye hodepine, senebetennelser, oppussingsutbrenthet, og søvnløse netter … for å nevne noe. Noe glede av å pusse opp selv har jeg heller ikke fått, som så mange påpeker at man får. Det er i mine ører ren og skjær pisspreik, og hvorfor folk forteller seg selv slike løgner forstår jeg ikke. Jeg vil anta det er den eneste måten som ikke fører til destruering av selvet. Jeg er neppe den eneste som har kjøpt et par bokser maling for en kåk man ikke akkurat tok i nærmere øyesyn under visning.

Panelet i stua var ikke ekte trepanel, men MDF-plater med en forferdelig plastfølelse. De tidligere malejobbene over hele kåken var så som så, og jeg har ikke peiling på hvor mange lag linoleum som er ned til opprinnelig gulvbelegg. Kjenner jeg linoleum rett, er det nok mange. Og absolutt alt er skjevt. Vegger, vinduer, gulv, tak, uteområde. Jeg vet ikke om det var slik da det ble bygd på nittitallet, eller om det bare har blitt sånn i ettertid. Det har ført til noen utfordringer, men det gir jo også litt sjarm, da. Det er i alle fall hva jeg forteller meg selv når jeg står der og klør meg i bakhuet med tommestokken og vinkelmåleren og lurer på hvordan i alle dager dette skjedde. Mest merkbart ved taket i stua da vi la på nye veggplater.

Og nå står jeg her, veldig nære innflytting, og tenker på veggen som ble til fem rom og en gang …