Du har oppnådd mer enn du noen sinne drømte om, du har opplevd så mye at halvparten er glemt, femtisyv fylte år med fullt voksne barn, du fyller din dager med strikking med garn

.

Du vet at jeg aldri har trodd på noen gud, men i blant går jeg inn i hans hus
. Så når skumringen faller i morgen, så går jeg i kirken og tenner to lys

. Det ene for de år som har gått, og for ting som er gjort for stort og for smått, det andre for deg, min mor.

Det sies at over skyene er himmelen alltid blå, men det kan være vanskelig å tro så lenge man ikke ser den. Det sies at etter regnet kommer solen frem igjen, men det hjelper sjelden de som har blitt våte.

Om morgenene våkner du til at katten har tatt seg opp i din vask. Der sitter hun og lager de merkeligste lyder, med sin murrende, malende røst. Og lyden fyller ditt formiddagstomme hus, til de fjerneste kriker og kroker, malingen gjør deg glad, og ditt sinn blir lyst, for du vet at nå er dere to.

Bli ikke trett, min mamma. Gi ikke opp, min mamma. Si ikke det, at ingenting kan endres, for går det for andre, så går det nok også hos oss.

Solen lyser i ditt hår, marken blomstrer der du går, om du ber meg skal jeg rydde rommet. Hver bevegelse er sann, verden hviler i din hand, om du ber meg, skal jeg barbere meg, mamma. Du har gitt meg dette liv, du har sett meg bli til, mamma.

Du er min mor, du er min venn. Du har gitt meg varme, du er mitt hjem. Du er min trygghet, du er min bro. Jeg er glad i deg, mamma, det skal du tro.

2
. mai 2014