Meg: Utrent, ikke gått en virkelig motbakke på flere år.

Også meg:

Her står jeg ved en lyktestolpe og er kake efter den første kneika og bestemmer meg for å gå til neste stolpe, i alle fall.

Om ikke annet hadde veien blitt utbedret siden sist jeg gikk der, 32 år før.

Jeg skulle egentlig bare se hvor lang tid det tok meg å gå opp til en kompis, så se hvor en annen kompis bodde for 20 år siden, da det gikk en faen i meg og jeg gikk opp i skogen i stedet. Fra lyktestolpe til lyktestolpe til jeg kom til topps. Jeg gikk på pur stahet, faenskap, og muligens et ønske om å dø. Jeg ser i alle fall ikke for meg at det går an å bli båret på båre opp eller ned den veien om uhellet skulle være ute, og det er ingen steder for et helikopter å lande.

Jeg tror jeg døde oppi der. Det var tidvis mer vertikalt enn diagonalt. GPS-en på Fitbit-en gav i hvert fall opp og det gjorde knærne mine også da jeg kollapset på toppen og ble liggende på veien i 10 minutt og hyperventilere.

På et tidspunkt tenkte jeg at om jeg falt bakover, ville jeg ikke slutte å rulle før jeg nådde flata, 800 meter lenger nede. Så bratt var det. Men jeg tok en avstikker på en sti inn i skogen, for jeg hørte lyden av en bekk, og kom til den gamle demningen, hvor jeg lekte for 15–30 år siden. Det var hengemyr og vi fikk egentlig ikke lov til å leke der, men det var der vi fant rompetroll, frosker, piggtråd, en gammel, vanndrevet sag, metallisk vann, og en ypperlig kulp å bade i, så det var selvsagt dit alle barn mellom 3 og 16 gikk. Uavhengig av hva vi fikk lov til eller ikke. Vi pleide å gå en annen rute ned dit da, fra den andre siden av vannet/bekken – og dalen det ligger i, og det er ikke bare bare å komme seg over fra den sida jeg sto på da jeg tok bildet heller. Men likvel var det fint å være på gamle trakter. Det er over 15 år siden sist jeg gikk dit …