På vei ned fra (eller opp mot, om man er en sånn en) Ulvåsen, går man forbi den nye stien til Buvikløypa (behørig omtalt her). Jeg begynte å lure på om man faktisk kommer seg til Buvika via Buvikløypa om man går den til ende, så jeg tok en avstikker og fortsatt lenger enn gjerdet og skiltet jeg snudde ved sist gang. Om ikke annet ville jeg se hvor langt jeg kom meg.

Og så fort man er forbi oransje nettinggjerder i plast og ikke lenger tenker så mye på skogens åpne sår, er det ikke så verst å gå der. Selv om stien er full av stein og røtter, og terrenget stort sett er bratt og ulendt. På et tidspunkt dirra det i klokka mi om at jeg var segneferdig med 180 i puls. Ikke overraskende gikk jeg på. Men jeg sørget for å stoppe opp hist og her. Mest for å få igjen pusten og roe ned pulsen, men også for å se meg om. Se efter bekker. Se efter stier og dyretråkk. Se på blomstene som vokser (ikke bare hvitveis, viser det seg) rundt om. Se en infotavle og tenke «Wow, endelig skal jeg finne ut hvor hen jeg er», bare for å oppdage at det bare er reklame for Statsskog. Skuffa!

Men det gikk seg til. Opp en bratt bakke, gjennom nydelig trollskog, forbi noen berg, opp enda en kneik og så videre, og plutselig passerer man et sted med veldig mange trerøtter som gjør at man skal være forsiktig om man ferdes der. Særlig ut mot utsikten og stupet. Man får et herlig bilde av Orkanger havn og Orkdalsfjorden når man sitter på benken og ser ut, men samtidig er det lett å tenke på de to små guttene som lekte der på 90-tallet og fikk for seg at de skulle klatre ned med tau (det var vel mer hyssing). Det gikk som det gikk og den ene av dem falt ned og slo seg halvt fordervet. Derfor har jeg respekt for Furuberget. Det er definitivt ikke et sted jeg ville tatt med barn, men skal man tro turboka, er barn stadig vekk med. Jeg får håpe de er av den sedate sorten som kan å oppføre seg og hører efter når foreldrene sier de må være forsiktige. Litt som da jeg var på Prekestolen i 2003, og ålte meg fremover mot kanten mens mamma satt og tviholdt i bena mine.

Nå er det ikke like langt ned fra Furuberget, men det er dramatisk og bratt likevel, så det er best å være forsiktig. Ikke rart angsten gir seg til kjenne i maveregionen min bare jeg tenker på det.

Og det er jo ikke første gang jeg er der. Men jeg går ikke dit hyppig. 2018, 2011, sikkert noen ganger før der, definitivt flere ganger som søndagstur med familien på 90-tallet. De siste gangene på forskjellige ruter. Inn via den nye Buvikløypa nå, via boligfeltet i Joplassen i 18, via den gamle Buvikløypa i 11, og gudene vet hvor fra før det. Så god hukommelse har jeg faktisk ikke.

Men selv om jeg stoppa ved Furuberget, tok noen bilder, og begynte på den korte (rundt 0,66 km hver vei), men strabasiøse turen tilbake til bilveien (jeg skulle videre ned bakkan, ned til flata, må vite), så betyr ikke det at stien mot Skaun stopper der. Den går videre. I følge kartet jeg så på, stopper den visst i ei myr, men basert på navnet må det en gang før bilveienes tid ha vært veien til Buvika (som er rart å tenke på, med tanke på at det er minst to bygder å treffe på før man når Buvika ellers).

Kanskje om jeg skor meg ordentlig en dag, vil jeg prøve å gå dit. Men da skal jeg være i langt bedre form. Og ha med vannflaske. I alle fall om det igjen er over 20 grader. Hoi! Jeg tror jeg svetta av meg et par kilogram.

Om jeg nå skal oppsummere turen, vil jeg si det som sagt er en kort, men strabasiøs tur (660 meter hver vei, om mattiken min stemmer). Skal man tro på turboka og søndagsturene jeg deltok på på 90-tallet, passer den bra for barnefamilier, selv om jeg nå i voksen alder vil være skeptisk til akkurat det. I alle fall om barna er små, eller ikke festet i band eller noe. Alternativt er jeg bare i overkant forsiktig. Hvem vet. Ta med vann om det er varmt, det er ingen skam å snu, og det er heller ingen skam å ta pustepauser i de verste kneikene. Når du kommer frem, blir du belønnet med et framifrå syn. Og så er det bare å begynne på returen. Og; man trenger ikke gå fra parkeringsplassen ved Nylandet eller på toppen av Ulvåsen, det er plass til en og annen bil hist og her på små møteplasser og parkeringsplasser langs veien. Det er noen rundt 100 meter fra stien til Buvikløypa, så om du er bedagelig anlagt, kan du kjøre dit og slippe unna en del skritt og bakker.