Orkangers mest «kjente», men også tryggeste og kjedeligste tur, må være turen rundt vannspeilet. Eller Gammelosen, som det også kalles. Der hvor elva Orkla en gang gikk, før industrikreftene i kommunen fikk lagt om løpet for godt på 70-tallet. Elva hadde vel uansett for vane å endre løp, men siden omleggingen, har den nedre delen av elva vært mer eller mindre temt.

Men kjedelig … Det kommer an på når på året man er der, og hvor mange tjeld og måker som har egg og unger i nærheten av turveien. Det kan hende du må løpe for livet også. Og gjerne i sikksakk, for å unngå kjemisk krigføring fra oven. Men bortsett fra hissige fugler i deler av året, er det en tilsynelatende trygg og kjedelig tur. Tilrettelagt for alle. Gammel eller ung, i barnevogn eller med rullator. Du kan gå her. Vel, vinterstid kan det være litt vel glatt, men man kommer langt med pigger av forskjellig slag. Selv foretrekker jeg å holde meg inne. Langt unna noe som potensielt sett kan brekke lårhalsen eller kravebeinet mitt. Ærlig talt, jeg er ikke noen risikosøkende adrenalinjunky. Jeg har fått mine hjernerystelser; jeg trenger ikke flere.

Men vannspeilet, ja. En grei tur. Med tre–fire badestrender, flytebrygge, rampe, grillområde, og alskens er det hit mange ørbøgg trekker når det skal bades. Det er saltvann, det er flo og fjære, og titt og ofte er det så mye kloakk i vannet at bading absolutt frarådes. Dog, jeg vet ikke om alle får med seg det, siden man må lese lokalavisa eller på kommunens nettsider for å finne ut av det, og det er kun om det er tatt prøver og man har fått svar på dem, så det skal en del til.

Jeg unngår hele problemstillingen ved at jeg ikke bader i saltvann. Det føles helt jævlig uansett. Ille nok med klissete vann mot huden, om jeg ikke i tillegg skal få masse sand på meg som også er sticky og som aldri forsvinner uansett hvor mye man dusjer når man kommer hjem. Et sensorisk helvete.

Men ja, en kort tur på et par kilometer, omgitt av trær (pollenhelvete), vann, og fugler. Alt lagt til rette for at det skal bli en trygg folkefavoritt året rundt. Dem om det. Jeg går der, men aldri alene. I alle fall ikke hele, bare som en del av en større null, eller noe. Men går jeg der er det fordi mine foreldre liker å gå der og de har invitert meg med på å gå tur. Skal jeg gå ved noe pollen- og fugleinfisert vann, går jeg heller langs Orkla. Til tross for at det har blitt litt vanskeligere å gå den enkleste strekningen efter at de begynte å fikse brua ved Domus. Nuvel, det er forhåpentligvis kortvarig og neste år kan jeg igjen gå på begge sider eller videre til Fina uten å tenke for mye på logistikk.