Det er så mye jeg skulle ha gjort, og som jeg føler jeg aldri får tid til.
Så mange begrensninger. Både økonomisk, fysisk, og psykisk.

Mens disse ord skrives ned, er jeg rammet av maveproblemer, som gjør at jeg ikke tar sjansen på å forlate en sikker ramme, når jeg egentlig skulle ha vært i Trondhjem for å meske meg på de lekreste retter og drikker fra distriktet.

Ovennevnte problem har også gjort at jeg har brutt med mitt selvpålagte brusforbud. Ingen brus fra medio mai til starten av medio august, og så får jeg beskjed fra doktoren: “Ta deg en cola, det er det eneste du kan innta og være sikker på at den ikke kommer ut igjen rett etterpå.” Hurra meg rundt. Men om ikke annet hadde doktoren rett i det. Tar likevel ikke sjansen på å dra noen steder. Ikke kan jeg det heller, for jeg har ikke tilgang til bil, eller tiltro til egen kondisjon og mavestabilitet.

Samtidig får jeg god tid til å lese når jeg enten ligger til sengs, eller bloter til porselensguden. Alt fra finsk tragikomikk fra Arto Paasilinna, til en biografi om Norges største kunstner (og min favoritt), Theodor Severin Kittelsen.

Kittelsen har igjen vekket reisetrangen i meg, den som alltid ligger og dormer, men som av og til våkner opp og gir meg nykker og lyster om å se fjerne himmelstrøk. Eller, fjerne og fjerne. De fleste kan realiseres i dette land. Alt jeg trenger er en stabil økonomi, et midlertidig sted å bo, internett, og strøm til ladere og laptop. Med andre ord er det ikke bare å laste opp bilen og kjøre nord- eller sørover.

En annen begrensning, er den psykiske. Jeg har hatt lappen i så vidt ett år, og har fortsatt en underfundig angst for tunneler. Det er ikke noe nytt, akkurat. Jeg har hatt denne angsten siden jeg var liten. Det samme gjelder for bruer, og å ferdes i nærheten av strekninger hvor det står skilt med fare for steinsprang og fjellskred. Jeg har aldri vært utsatt for ulykker rundt slike ting, ei heller noe skremmende, men angsten for det har likevel hengt med meg fra barnsben av.

Det gjør det hakket verre å kjøre i vei. Bare på turen opp til Trondhjem er det flerfoldige tunneler å ta av. Så klart, jeg kan jo kjøre den gamle veien, men så melder andre problem seg. Frykten for Klett-krysset, frykten for å kjøre av og på ferjer, frykten for å kjøre fort (det vil si, over 80 km/t), og mange andre frykter og angster.

Jeg trenger jo ikke nødvendigvis kjøre bil, det er mange andre måter å komme seg rundt på, selv om haiking kanskje har fått et litt frynsete rykte de siste tiårene. Men vi har jo tog, buss, fly, og båt, også. Eller å betale noen andre for å kjøre, selv om sistnevnte griper hardt inn i både økonomien, og ønsket om en selvstendig reise hvor ingen andre legger seg borti hva man gjør og hvor man gjør det.

Sistnevnte passer seg heller ikke så lenge man jobber og bare har noen uker ferie i året. Selvsagt kan man ta seg et sabbatsår, men det er ikke direkte gratis det heller.
Jeg har vært svært fornøyd med å se Stavanger årlig, det er tross alt mitt favorittsted på jord. Bare vandre rundt Mosvannet og mate gakkene. Stikke på Kardinalen og drikke øl. Tilbringe tid med slekt og familie. Eller bare vandre rundt i byen og se på folk og nyte skarringen som omkranser ørene på alle kanter. Og den herlige dialekten, da. At ikke alle synes at stavangersk er den vakreste dialekten i verden, er for meg en gåte. Det finnes folk som synes trøndersk er penere. Folk er jaggu meg merkelige.

Jeg har også vært fornøyd med å kunne dra på bilturer med familien rundt om i det ganske land, selv om turene våre sjelden har vært nord for Steinkjer, og som oftest rundt i Sør-Norge, med mine favorittfjell og -fjorder. Norsk natur er i mine øyne verdens vakreste, og jeg ser meg aldri mett på den. Det være seg om jeg befinner meg på en rasteplass ved Tindevegen, ved Sagasøyla i Bøverdalen, ved Ørnesvingen med utsikt over Geirangerfjorden, eller bare nær en av Norges mange fossefall et sted nær bre og fjord på Vestlandet. Ser vi bort fra Stavanger, trives jeg nok best i Oppland.

Men jeg skulle som sagt ha vært steder. Til dels inspirert av Kittelsen. For eksempel i Drøbak eller i Kragerø, og øyene rundt. Men også, og dette lenge før Kittelsen, i Lofoten. Helt siden jeg var pjokk, har jeg latt meg fascinere av bilder, maleri, og tekst fra Værøy, Røst, Utrøst, Skomvær, Kabelvåg, Fabelvik, Svolvær, Moskenes m.fl.

Jeg vil se skarvene på Utrøst, selv om det sannsynligvis bare er et mytisk sted. Jeg vil se Saltstraumen og Moskenesstraumen, og la meg forføre av dragsuget, som så mange andre før meg. Jeg vil leie et hus på Værøy og bare sitte der på en balkong og se utover havet. Dag og natt. Med og uten kamera. Jeg tror jeg aldri vil bli mett på synet.

Det være seg det verste uvær mens det salte bølgeskummet slår over meg som noe semierotisk, eller havblikk og himmel etterpå, når solen atter rinner. Jeg vil sitte der og nyte nordlys og midnattssol, såpass at det brenner seg inn på netthinnen min, og jeg aldri mer vil være foruten det.

Jeg vil fotografere det, jeg vil skrive det, jeg vil at det skal vekke de dormende tegneferdighetene mine, som aldri før har vist seg. Jeg vil sitte på balkongen med stativ og kamera, med lerret og kullstifter, og med klare øyne som aldri får sett nok.

Jeg trenger ikke mye. Den ovennevnte balkongen, en kjøkkenkrok, og en bokhylle fylt med mine favoritter fra Lie, Kittelsen (han skrev også), Giæver, Frich, Jakobsen, Ibsen, Spjut, Ambjørnsen, Bye, Salvatore, Bishop, Brooks, Pratchett, Tolkien, Allende, Horst, Brekke, Nærum, Adler-Olsen, Staalesen, Nore, Jansson, Vestly, Lindgren, Beschow, Obstfeller, Prøysen, Paasilinna, Aukrust, Holen, Jonasson, Backman, Sigurdardóttier, Indridason, Diamond, og mange, mange flere. Jeg trenger også en laptop å skrive på, skrive- og tegneblokker opp og i mente, og mang en blyfant og 50-kroners kryssordpenn. For ikke å snakke om kryssord. Et par årganger med Hjemmets hobbykryss skulle holde. Kanskje også en platespiller, en forsterker, et par høyttalere, og platesamlingen min, men sistnevnte kan strykes til fordel for noen terabyte med MP3 og FLAC, samt de gode hodetelefonene mine.

Når alt dette er skrevet ned, kan det virke mye likevel, men vi får skylde på bøkene, og at Lofoten vil være litt mer permanent enn flyktige turer i Sør-Norge, eventuelt til München. Sistnevnte for øl, natur, og kunst. Og sikkert også en pølse eller hundre.

Men dette blir nok bare med dette. Ord i et dokument, tekst på verdensveven. Jeg tror det må noen voldsomme omveltninger til i livet mitt for å få realisert mer enn det årlige turen hjem til Stavanger, eller en biltur over Dovre til Lom.

Men om ikke annet har jeg drømmene, og mange bilder fra Sør- og Vest-Norge …