Dette er en repost av et intervju med meg gjort av Tore Martin Solheim med hjelp av Hans Fredrik Seime, som sto på penis vennenes nettside. Siden den dessverre ikke lenger eksisterer, har jeg lett etter intervjuet for å lese det igjen. Og da jeg endelig fant det begravd blant en haug med eldgamle dokumenter i ettermiddag, ble jeg raskt overtalt av diverse venner av peniser til å poste det i sin helhet.

Vi skal møte mannen som har eksponert livet sitt gjennom over et dekadium på internett. Mannen som har delt mer av livet sitt på internett enn Kong Halvor og Erik Ribsskog tilsammen. Jeg snakker selvfølgelig om Orkangers egen kulturskatt, Sjur Vaage.

Hvem er egentlig Vær-Sjur?
Jeg har lenge drømt om å få gjort et intervju med internettfenomenet Sjur Vaage, som også ofte opererer under aliasene Vær-Sjur eller Datasmurf. Sjur er 28 år gammel, bosatt i Orkdal og jobber for tiden som journalist for Avisa Sør-Trøndelag der han hovedsaklig har ansvar for været. Tre ganger i uka gir Sjur ut en værmelding der han skriver litt om været i Orkdal og omegn, men værmeldingen til Sjur er mer enn kun en værmelding. Værmeldingene til Sjur fungerer også som en blogg der Sjur får luftet følelsene sine og skrevet om sin hovedlidenskap: Musikk. Hvis det høres fett ut anbefaler jeg å klikke på denne linken der du blant annet kan lese om været, en rant om krydderet gastromat og bandet ZZ-Top.

Hei Sjur! Var det noe jeg glemte i introduksjonen?
Tre ting. Du kan slenge til Sosjojuror sammen med Vær-Sjur og Datasmurf. Jeg sier til deg som jeg sa til Øyvind Holen, å kalle meg journalist er et hån mot journalister. Det er ikke en blogg, det er en spalte. Det irriterer meg mer enn preposisjonsfeil.
Beklager! Det skal selvfølgelig rettes på. Så… øhhh… hvordan går det egentlig om dagen?
(Jeg venter 20 minutter på svar. Null respons. Det viser seg at Sjur har forlatt samtalen for å kjøpe sjokolade til å lage sjokolademoussé)

Det siste jeg fikk høre av Sjur før han forsvant.

*Sjur returnerer*

Jeg endte opp med 200g av hver. Lager lys og mørk moussé. I tilegg – siden jeg i dag ikke er så interessert i kald pils eller noe med alkohol i – kjøpte jeg tre appelsin-Kuli. Dette blir en kuli kveld, ass.
Intervju på en skjerm, The Electric Daisy Carnival Experience på den andre. Kuli og damp om hverandre og katten er i stua og klorer opp sofaen. Alt er som det skal være.

Sjur, jeg har forstått det slik at du har et svært spesielt forhold til Coca Cola Christmas-sangen. Kunne du fortalte litt om det?
Oi. Dette kan bli langt, men jeg får vel bare starte:

Jeg har hatt et kjærlighetsforhold til Coca-Cola siden jeg begynte å drikke brus en veldig varm dag sommeren 1998, og ble stilt ovenfor valget “Solo eller kaffe?”. Jeg drakk ikke brus, og i hvert fall ikke kaffe, men siden jeg ikke hadde smakt kaffe, men hadde smakt brus og fant ut at jeg ikke likte følelsen av kullsyre, så valgte jeg kaffe. Det smakte helt jævlig og jeg klarte bare å få i meg halve pappkruset før jeg gav det bort til en kompis i bytte mot resten av soloen hans. I beste fall ville brusen være død, så jeg slapp den jævlige følelsen. Men hva var dette? Det var jo faktisk litt godt med den syrlige smaken og den brusende følelsen. Jeg antar det var varmen. Så begynte jeg å drikke Coca-Cola i bursdager, men aldri ellers. Før vi var på klassetur i Sverige i juni 1999. Det var snus, porno på Pay-TV, alle jentene i klassen (til og med de mindre pene) i dobbeltsenga jeg delte med to kompiser, og billig cola.

Etter hvert begynte jeg å legge merke til julereklamen til Coca-Cola med lastebil på lastebil med Coca-Cola, og bestefar og sønn, og den herlige sangen “Wonderful Dream” av amerikanske Melanie Janene Thornton, kjent fra den tyske eurodance-gruppa, La Bouche. Jeg likte hele opplevelsen, og følte at det ikke ble jul før jeg så den på TV (og det gleder meg at i motsetning til resten av jula, ser jeg ikke den på TV i oktober (eller, det kan jo hende den vises, jeg ser jo nesten bare på NRK uansett)). Desember 2004 spurte jeg meg selv: “Klarer jeg å høre på denne sangen – og kun denne sangen – på repeat i 24 timer?” Vi kan si jeg klarte det, og hørte på den fra 1. til 24. desember. Kun den sangen. Jeg ble ikke lei, for å si det sånn. De rundt meg derimot … Desember 2008 kom jeg ikke lenger enn til 6. desember før jeg ble truet med utkastelse av huseier, etter at de andre beboerne i kollektivet hadde klaget. Ikke til meg vel og merke. Hadde de sagt noe, hadde jeg sikkert bare tatt på meg hodetelefoner eller skrudd ned lyden eller noe, men neida. Mine venner og samboere gikk rett til verten. Veldig irriterende. Siden jeg ikke kunne høre på den når de var hjemme, holdt jeg meg hjemme fra skolen når de dro dit – for å høre på sangen, og gikk ut når de kom hjem – for å fortsette å høre på den på MP3-spilleren min. Hadde i tillegg brent den ut på en CD, slik at jeg kunne fortsette å høre på den om MP3-spilleren gikk tom for batteri
. Alltid beredt.

I ettertid har det blitt sånn at jeg bare MÅ se hvor mange ganger jeg klarer å høre på den (og scrobble til last.fm) fra 00:00 01.12. til 23:59 23.12.

Utdrag fra Sjurs last.fm-profil. Dette er oversikt over Sjurs favorittlåter med en teller som viser hvor mange ganger han har hørt hver låt. I skrivende øyeblikk har Sjur hørt låta 115,355 ganger.

(Det går 5 minutter. Nederst på vinduet på chatten er det en animasjon av en blyant som beveger seg. Det betyr at Sjur fortsatt skriver) Oi. Skriver du fortsatt? Det her blir monsterlangt.

Du kan sikkert korte det ned litt.

Ja, vi får se. Litt lengde må jo det være.
Glad du har samme innstilling som meg. Jeg skrev jo to meter om boyband fra 90-tallet (for det meste) da jeg skrev om det i forbindelse med russeknuten som går ut på å ha boyband-vorspiel.

Nice. Du er jo aktuell i ny bok. Hvordan gikk dette til?
Så vidt jeg vet, ble forfatteren – Øyvind Holen – tilsendt en tweet om Vær-Sjur ila. 2012, og sa til twitreren at han allerede kjente til meg. I fjor sommer dukket jeg plutselig opp på Facebook-sida “Jævla Bra Byline”, som Holen har holdt på med siden 2009, da på bloggen med samme navn. Jeg fulgte ikke sida, men en fyr jeg studerte med, tagga meg og jeg forklarte i vei. Fikk indirekte kudos fra journalister i Aftenposten og følte meg litt større på innsiden enn da jeg våknet.

Så mot slutten av midten av mars, ble jeg nok en gang tagget av JBB, denne gang av Holen direkte som kunne fortelle meg at en haug med andre journalister fra tulleaviser som VG og Dagbla’ (og Trøndelags avisversjon av Se & Hør, Adresseavisen), og mer seriøse aviser som Aftenposten, DN, Dagsavisen etc, var med i et kapittel i boka han hadde laga. Jeg kjøpte boka 5 minutter senere.

Det er ikke store biten, bare 9 linjer med bilde, men av en eller annen grunn blir jeg kalt “Legende”. Jeg føler meg alt for ung og uerfaren til å fortjene den tittelen, og håper virkelig redaksjonen er ironiske. Heldigvis er jeg på sisteplass i kapittelet, kapittel 4: De vågale (og desperate) individualistene. Venner og familie som har sett i boka, føler ikke at jeg passer inn sammen med de andre crazy bildebylinene, og jeg ser i grunn på det som en gag.

Tror du at du kanskje kan skrive litt kortere? Jeg tror det blir vanskelig for lesere- *Sjur avbryter meg*
Ooh, en ting til ang. Vær-Sjur. Etter at jeg skrev om at det var så kaldt å kjøre scooter i fjor høst at nipplene mine kunne kuttet diamanter, ble det skrevet om meg i Dagsavisen eller Vårt Land. Husker ikke lenger.

Viktig å få med! Jeg er nesten nødt til å spørre deg om din fascinasjon angående drager, tusser og troll. Hvor begynte dette?
Det kan jeg alltids, det har jeg blitt intervjuet om før. På lokal-TV i Stavanger. Selvfølgelig inne på Outland.
Vel, jeg har aldri sett på meg selv som en spesielt troende person, i alle fall ikke noen av de mer populære religionene, men jeg har en ting for norrøn mytologi; jeg ber aftenbønn til Odin hver gang jeg legger meg for å sove. enkle saker, det er de greiene fra “Enter Sandman” hvor “my lord” er byttet ut med Odin. I barndommen identifiserte jeg meg både som hinduist og buddhist, førstnevnte takket være Bamse og Don Rosa, sistnevnte fordi det var jævlig chill. Helt til jeg begynte å sette meg litt mer inn i det, da ble jeg ateist. I alle fall til etter at jeg ble konfirmert (borgerlig, ingen skal få meg inn i en kjedelig, hvit kirke for å bable i vei om og høre på eventyr). Jeg var mye alene, passet ikke inn, hundset av mine klassekamerater og mobbet av lærere. Etter å ha dratt “saggemoten” fra Hamar til Orkdal i 97, og blitt lei av hele greia, følte jeg en dragning mot goths – og Hot Topic. Det lengste jeg gikk var å kjøpe meg en svart denimbukse, og en svart denimfrakk, samt at jeg hørte en del på The Cure, Echo & The Bunnymen, Bauhaus – og Nightwish. Det var også i de tider at jeg begynte å småflørte med ei nynazistisk jente fra Oslo, og ble introdusert for den interessante sjangeren white power. Og store mengder Ultima Thule, sistnevnte er jeg fortsatt glad i, og skrev nylig en Vær-Sjur om, men jeg roter meg bort igjen. Det var troen min vi skulle til.

Da jeg var liten pjokk, før jeg begynte på skolen, hadde jeg kranglet med mamma om noe tåpelig jeg ikke lenger husker hva var, men det hadde sikkert med det at jeg bare ville sitte inne og bygge LEGO i stedet for å være ute i det fine været å gjøre. Eller slik hun så det, være inne og rote i stedet for å være ute og få frisk luft. Så i sinne sa jeg at jeg skulle rømme og gikk ut i skogen. Etter at jeg flytta fra Stavanger og opp hit til Orkanger, har jeg alltid hatt et nært forhold til skogen, men også en respekt for den og vesenene som holder hus der. Jeg gikk noen kilometer, ned bakker og opp bakker og langt inn, til steder jeg aldri hadde vært på, i mitt barnehode, følte jeg det som om jeg hadde gått mange mil. Jeg begynte å bli redd, redd for at jeg ikke kom til å komme hjem igjen, og måtte bo i skogen for evig og alltid. For ikke å snakke om frykten for å bli bergtatt.

*Sjur tar en pause for å mane frem minnene, skifter fokus fra Skype-samtalen med Penis Vennenes intervjuer og over til EDM-en og de nesten nakne damene på den andre skjermen, mens han tar noen drag av VAMO V5-en (Red. anm. en elektronisk sigarett) med Nautilus-en fylt med Vermillion Rivers Florida Citrus Explosion, og tåkelegger i et nanosekund skjermene og omgivelsene. Alt som høres er musikken*

Faen, hadde jeg hatt et pengetre, hadde jeg tatt et friår fra avisa og Norge, dratt til USA og bare blitt med alt jeg hadde ønska meg. Fra Labyrinth-gallaer, til EDC, Burning Man og hver jævla elektronikk / spill / tegneserie-expo jeg kom over.

Men ja, back to business.

Sjur sendte en søknad til TV3 i håp om å bli deltaker i årets utgave av Paradise Hotel, men fikk dessverre avslag.

Flott skrevet, Sjur. Dette intervjuet kommer til å bli kanon. Hva synes du egentlig om norsk media om dagen? Er det noen personer som stikker seg ut?

Jeg satt under et grantre og gråt og var snørrete og redd, da jeg la merke til noe på randen av synet. Det var en menneskelignende figur. Jeg så opp, og så en kvinne, som sto der og sang svakt, men høyere og høyere, og jeg fikk en følelse av at alt kom til å bli bra, bare jeg ble med henne. Hun var kledd i grønt og hadde langt, gyllent hår ned til baken, og jeg trenger ikke konsentrere meg mye for å mane frem bildet av henne i skogen den gangen. Jeg begynte å reise meg, men la merke til at det var noe som ikke stemte helt med henne. Jeg begynte å nøle, mens sangen – om jeg kan kalle det det – økte i intensitet. Jeg ble redd igjen. Reddere enn før, og tvil og anger skylte over meg, jeg snudde meg bort og gikk fra henne, snudde meg for å se om hun kom etter, men hun var borte. Jeg ble reddere enn jeg kan komme på å ha vært i ettertid (kanskje med unntak av den gangen jeg ble forsøkt ranet av en gjeng somaliere med kniv på Steinkjer stasjon). Jeg sprang. For livet. Den eneste tanken i huet mitt var å komme meg bort. Langt bort. Jeg sprang og sprang til jeg stupte i bakken og ikke kom meg opp igjen. Helt tappet for krefter, smaken av blod og galle i kjeften, og det svartnet for meg. Jeg kom til meg selv igjen i det jeg antok var flere timer senere (men som sannsynligvis bare var noen minutter).

Jeg tørka snørr og tårer bort fra ansiktet og bare la meg på ryggen og så opp på himmelen, bare hørte på skogens lyder, prøvde å fortrenge frykten for hva som holdt hus blant og i trærne, og under bakken. Så fanget øynene mine noe høyt oppe på himmelen. Langt oppe, det var som en stor fugl, og min første tanke var at det var en ørn, men samtidig var den så høyt oppe, at jeg ganske raskt forsto at det ikke kunne være det, og når jeg så nærmere etter, lignet det heller ikke mye på en fugl. I det hele tatt. Jeg følte meg med ett lykksalig og avslappet, og visste at alt kom til å bli bra, jeg kom til å komme meg trygt hjem og sove i min egen seng, og mamma ville ikke være sur lenger, bare glad. Og kanskje fikk jeg iskrem også.

Hva enn det var som var der oppe, sirklet rundt og rundt, og kom gradvis nærmere bakken, slik at jeg kunne se formen klarere, og jeg ble svært viss på at det ikke var en fugl. Den fløy slik at at det så ut som om den prøvde å lede meg en vei, og i motsetning til den grønnkledde, kjente jeg meg trygg og visste at jeg kunne stole på at vesenet tok meg til et trygt og sikkert sted, så jeg begynte å gå i samme retning som det fløy.

Etter en halvtimes tid var jeg rett nedenfor lekeplassen, 50 meter fra huset mitt, og da jeg så opp igjen, var losen min borte.

Vent.
Daft Punk.

*Sjur slutter å skrive. Jeg begynner å bekymre meg. Kommer han til å svare på spørsmålet mitt? Jeg tror han fortsatt er mer opptatt av det forrige spørsmålet jeg stilte.*

I de siste 10 årene når jeg har gått i skogen, har mine tanker gått til den dagen, og jeg har oppført meg med repsekt, alltidt bedt en liten bønn til kreftene som holder til der, spesielt dryadene og de andre nymfene, og passet på ikke å forsøple eller gjøre noe skade. Ei heller bli der lenger enn jeg trenger. Jeg ber alltid om å få lov til å gå i fred når jeg går inn i skogen, og lover at jeg ikke skal gjøre noe skade. Det være seg om jeg er på Orkanger, i Stavanger, på Steinkjer, i Sverige, i California, eller hvor enn.

Når det kommer til andre tusser, for ikke å snakke om troll, har jeg til gode å faktisk se noen levende, men jeg har følt dem, og sett ansiktene til sistnevnte i både trær og i stein. Og tusser vet jeg bor i huset til mormora mi. Man hører dem i veggene og over takbjelkene på natten, og det er alltid litt skummelt å være der. Selv nå, i en alder av 27,5 år, og huset stort sett står tomt så lenge vi ikke er der på besøk.

Det er flott. Tror vi anser temaet som dekket nå. I skrivende stund er word counten på intervjuet faktisk 2663 ord. Jeg vet ikke om vi får plass til så mye mer.
Da jeg var på Outland i Stavanger og snakket om dette i 2006, prata jeg i 4 timer, helt til de stengte. Intervjuet skulle bare vare i 5 minutter, de fikk nok råmateriale, for å si det slik.

Her er et godt bilde på et forsteinet troll:

Et bilde av et forsteinet troll som Sjur selv har tatt.

Vi kjører på med spørsmålet om norsk media! Er du med?

Til å jobbe i media og lese mange aviser, er det overraskende lite jeg kan om mediapersoner. For ikke å snakke om navn, men jeg har fortsatt samme innstilling nå som for 15 år siden at alt anmeldere sier er bra, suger, og vice versa (med visse unntak selvfølgelig).

Jeg liker å lese det Joacim Lund i Aftenposten skriver, og Terje Eidsvåg i Adresseavisen har også noen gode saker av og til, ellers har jeg sansen for Sarah Winona Sortland, også Adressa.

Når det kommer til hvem jeg hater mest, blir det mye verre. Det er så mange jeg misliker sterkt, brorparten av de som skriver for tabloidene, som VG, Dagbla’ og Adressa).

Jeg mener å huske at du en gang sa at Bård og Harald er Norges verste komikere. Stemmer denne påstanden?

Ja, jeg står for den. Det er så langt unna humor som du kan komme. De er tett etterfulgt av Eia, Espen Thoresen, Atle Antonsen, Johan Golden, Kristopher Schau og den irriterende gjengen der, gjengen fra Torsdag kveld i Nydalen, og den helvetes Robert Stoltenberg.

Men om jeg skal ta en person jeg virkelig kan si med hjertet i hånden at jeg hater intenst og gjerne hadde sett brent på bål og torturert i et middelaldersk torturkammer, er Fredrik Skavlan. Hver jævla gang han åpner kjeften. Men jeg liker tegneseriene hans, det må jeg si.

Se på det ekle smilet der. Får ikke du også lyst til å torturere han i et middelaldersk torturkammer?

Jøss, sterke meninger.

Inne i denne godlynte, godslige gutten, ligger det mye hat og faenskap. Jeg prøver å få det ut ved å skrive, men det er mye igjen.

For øvrig, for å gå tilbake til tusser og troll, dette bildet føler jeg representerer et godt sted å finne en av de underjordiske.

Tror vi har fått nok av tusser og troll nå, selv om det finnes utrolig mye mer å ta av. Det er vel på tide å runde av intervjuet. Takk for praten Sjur, har du forresten noen tips til unge som vil jobbe i media – slik som du gjør?

Bli NAV-klient. Ha-ha.

Nei, men mer seriøst. Dra til ei lokalavis eller lignende, si du har lyst til å jobbe der, og si du kan starte som freelancer. Eller bare hjelpe til med det tekniske som de kanskje sliter med, for eksempel få dem ut på sosiale medier, hjelpe dem med nettet og film og lignende. Vise ståpåvilje og spørre om det er noe du kan gjøre, fra både sjefer og journalister og hva det skal være. Det er stort sett alltid noen som trenger hjelp, om det så bare er å scanne noen bilder eller ta print screen og lime inn i paint.

Så er det bare å skrive litt på si, sende til redaktøren eller sjefen eller hva søren, og spørre om det er plass til det du skriver et sted, det være seg papir eller nett
.

Jeg begynte med Vær-Sjur fordi sjefen spurte meg på et morgenmøte en sommerdag om jeg ikke ville begynne å skrive om været. Han hadde lagt merke til at jeg hadde en egen snert i det meste jeg skrev, både saklige saker, og små petiter, og vips, jeg skrev om været, men kanskje mest om meg selv.

Og med det er intervjuet over! Stor takk til @McHansern som har hjulpet meg med å skrive intervjuet og EN MILLIARD TAKKER går til legenden Vær-Sjur for å faktisk la seg intervjue. Det har vært en glede. Håper bare ikke intervjuet ble alt for langt og skremte vekk alle dere lesere…

Husk å følge Vær-Sjur sin spalte i Avisa Sør-Trøndelag! Sjur kommer som regel ut med skriverier tre ganger i uka. I mellomtiden: Nyt denne coverversjonen av Ave-Maria.

Shoutout til natt og dag