Det er nyttårsaften 2019, og jeg er akkurat ferdig på jobb. Om noen timer skal jeg karre meg opp en glatt bakke i pene klær for å feire nyttårsaften hos mine foreldre, som jeg har gjort nesten hvert år de siste 33 årene.

Skjønt, før vi kommer så langt, er det mye som må bearbeides, oppsummeres, og nedtegnes …

2019 starta med at jeg var blitt huseier november året før. Med andre ord gikk det med mye tid og penger til oppussing. Jeg hadde ambisjonene klare da jeg kjøpte i november. Jeg skulle være innflytta til jul. Jul ble til nyåret, så til påske, til pinse, til sommerferien, og endelig, i august, kunne jeg flytte inn i min egen kåk. Greit nok, det er bare et rekkehus og ikke den eneboligen i Lars Vaages gate i Stavanger som jeg har drømt om siden vi måtte selge den i 2013 og jeg ikke hadde midler til å kjøpe den.

Det har jeg fortsatt ikke, men jeg drømmer.

Lars Vaages gate 1, 4009 STAVANGER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det var ikke bare oppussing … Det var utdrikningslag på Hitra for en av mine beste venner. Det var Parkliv 2019, med BEIST og The Golden Leaves, som senere ble til årets første og siste seksere hos avisa Sør-Trøndelag. I alle fall fra min penn. Og det var bryllup, ikke minst. Når Oda og tidligere nevnte kompis, Øystein, knytta banda sine på Hovde gård på Brekstad i september. Med Trøndelags beste fotograf (nei, jeg snakker ikke om Stine Aasløkk) bak kameraet. En heidundrendes fest som slet meg maks ut, både fysisk og psykisk. Til den grad at jeg ikke klarte å gå på jobb mandagen etter.

Vida, Hanna, Oda, Øystein, Hans.

 

 

 

 

 

 

 

Og det har vært nedturer. Tunge nedturer. Mørke hull. Apati. Tristesse. Depresjon. Angst herifra til evigheten mens jeg har utsatt meg selv for eksponeringsterapi i forskjellige former.

Jeg har i veldig mange år hatt en utpreget hundeskrekk. Den stammer fra mange kjedelige opplevelser med hund opp gjennom åra. Som å bli jaga rundt på Hongsand av en ilter, liten sak (som sikkert bare ville leke) eller å bli puffet ned en trapp på Røra av en irsk ulvehund. Eller hundene langs skoleveien som aldri sto i band eller holdt seg på eiendommene sine.

Så fikk fotografen som holder til i kjelleren på ST-bygget seg en hund. En strihåret vorstehhund. Jeg var selvfølgelig skeptisk, men med tanke på at fotografen er det eneste stedet jeg finner ro når jeg er på jobb, måtte jeg bare bite tenna sammen og overkomme skrekken. Jeg hadde ikke klart å gå på jobb om ikke. Og etter syv måneder hvor jeg gradvis har blitt mer vant til hunden (og hunden til meg), kan jeg nå si at jeg er svært glad i ham. Og jeg savner ham når han ikke er på huset. Selvfølgelig savner jeg også fotografen, det skulle bare mangle. Men jeg har knytta et eller annet band med hunden hennes, det har jeg.

Link

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når pulsen er i 120 og angsten rir meg på jobb, er det godt å kunne komme ned til de to. Det samme når depresjonen gjør at jeg ikke klarer annet enn å glo i veggen. Det være seg om jeg er hjemme eller har klart å komme meg på jobb. Når jeg sitter der og ikke klarer å gjøre noe som helst, er det fint å kunne stikke ned dit. Slappe av. Roe ned. Få tankene over på noe annet. Og jeg ser heller på en stilig vorstehhund og en fotograf i arbeid enn mine egne skjermer og vegger. Det gjør jeg. Og når jeg er hjemme og alt føles tungt, og de er langt unna, er det godt å ha en liten samling hundebilder og minner som jeg kan dra frem for å få tankene over på andre ting.

«Men Sjur, du har jo en katt. Hvorfor søker du ikke til henne?» tenker du kanskje. Jeg gjør det, også, men etter at jeg flytta hjemmefra, føler jeg meg ikke lenger trygg hos mor og far, hvor katten er. Jeg føler meg kun trygg hjemme. Og mer nede hos fotografen enn hos foreldra mine og resten av ST-gården. Selv med to katter (Odas katt bor også hos dem for tiden), kjenner jeg fortsatt en dragning mot hunden som har hjulpet meg.

Men … det betyr ikke at Nusse og Luna går for lut og kaldt vann. Langt ifra. Når jeg først er oppe hos mor og far overøses de med kjærlighet og motvillig kos og lek. Og jeg kan sitte lenge med dem og bare lufte tankene mine. For jeg er oppriktig talt veldig glad i begge to.

Luna

Nusse

 

 

 

 

 

 

 

 

Men tilbake til psykisk helse. Jeg har begynt å se en kognitiv adferdsterapeut. Et lavterskeltilbud én gang i uken. Det kom i stand like før jul. Skummelt og spennende, men jeg har et håp om at det kan lede til at dagene blir litt lettere. At mindre tid blir tilbragt på sofaen under et pledd, eller sittende å spinne i en stol, mens alt jeg ser er blått og grått. At jeg får tilbake gledene ved å gjøre ting igjen. Det være seg å lese, å spille, se filmer og serier, løse kryssord, fotografere, bake, spise, og alt annet jeg har mista mer og mer dette året.

For det har vært veldig tungt. I oktober så tungt at det var så vidt jeg klarte å komme meg på jobb. Det eneste som dro meg dit var tanken på hund og fotograf. To veldig gode venner. Jeg er usikker på om jeg hadde kommet meg gjennom høsten om det ikke hadde vært for dem. Å gjøre jobben min følte jeg i alle fall ikke at jeg klarte. Det var til og med tungt å skrive.

Det er fortsatt slik. Jeg har ikke motivasjon eller glede når det kommer til jobben min. Men jeg møter opp hver dag likevel. Fordi alternativet å sitte hjemme er helt grufult sånn i lengden. Jeg var arbeidsledig fra påska 2015 til sommeren 2016. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg vet hvor dritt det er. Og om jeg så sitter i kåken min eller på gutterommet hos mor og far, er det uansett like bedritent.

Men 2019 har også vært et år for oppdagelser. I alle fall innen musikk, og jeg er kanskje ikke så imot listepop og norske popprinsesser som jeg opprinnelig antok. Jeg har jo falt for både Astrid S, AURORA, Dagny, og Sigrid, og forelsket meg helst i diverse artister som lager de herligste lyder. Som Wardruna, Heilung, og Eivør Pálsdóttir.

Faktisk skrives denne teksten til en spilleliste bestående av flere av dem.

Av andre ting verdt å nevne, er dette året det femtende året med «Holidays are Coming», og jeg passerte 300 000 scrobbles av den i last.fm. Noe som er ganske vilt i seg selv. Det som er enda villere er at jeg har hørt den mer enn den har blitt scrobbla, så for alt jeg vet passerte jeg 300k allerede i fjor. Det er grenser for hva jeg kan koble opp til last.fm, dessverre.

Utover det vant Ada og Lyon alt som vinnes kan, nok en gang, og Viking tok cupgull og havna på femteplass i serien. Ganske sterkt med tanke på at de lå med brukket rygg i førstedivisjon i fjor. Mindre bra er at Rosenborg mirakuløst nok ikke rykka ned, de klarte til og med å kapre seg en tredjeplass og får nok en gang ture rundt i Europa uten at de har hatt noe der å gjøre på år og dag. Og prosjekt Horneland fortsetter …

Men før jeg begynner å rote for mye, er det vel bare å tenke på avslutningen.

Snart skal jeg iføre meg ukomfortable penklær og spise kalkun og drikke musserende vin (første gang på godt over ti år hvor jeg ikke har tatt meg råd til en flaske Moët & Chandon Imperial Brut til nyttårsaften), og ikke fyre opp eget fyrverkeri, da jeg ikke tok meg råd til det i år. Det er dyrt å bo for seg selv fremfor å leve på mamma og pappa. i alle fall så lenge man er uføretrygda og ikke har en ordentlig, betalt jobb.

Om ikke annet fikk jeg samla kulturminne-sakene, diktsamlinga, og oppsummeringa om livet med angst og depresjon i hver sin digre PDF. Det er jo noe.


La 2020 bli året hvor jeg i alle fall får oppdatert denne sida litt ofere. I alle fall lagt inn noen av oppskriftene som surrer rundt i huet mitt fra alt jeg har laget det siste året. Og skrive mer om egne interesser. Jeg kan kanskje ikke så mye om geologi, men jeg har null problem med å sitte i timesvis foran en veiskjæring og bare stirre på stein, mineraler, og mose.

Og året hvor jeg blir ferdig med å pusse opp kåken. Jamfør male de siste veggene, få hengt opp bilder, og få tak i en ny komfyr som ikke er fra 60-tallet, og som har varmluftfunksjon.

Sjur Vaage, 31. desember 2019