Hva er autisme? Kort sagt er det en utviklingsforstyrrelse, en funksjonshemming som gjør at hjernen din fungerer annerledes. Lengre kommer vi tilbake til lenger nede i teksten.

Men hurra, ja. Jeg vet ikke hvor mye hurra det er for meg. Jeg har vel og merke åpnet meg for litt flere Ola og Kari nordmenn om at jeg er autist, men i det store og det hele vet ikke folk rundt meg om det enda. Og trenger de egentlig det? Jeg har sagt det til vennene mine og familien min. Sjefer og behandlere vet det. Og nå også fire av naboene mine.

Og de av dere på Bluesky, på Discord-serveren min, dating-apper, og på TikTok, da. Men dere kjenner meg ikke sånn. Ikke egentlig. For dere er jeg bare en bebrillet kar som ofte er skjeggete og avbildes de fleste fredager. Vel, jeg antar jeg er mer enn det. Jeg er også en shitposter av rang, og jeg har en katt. Det siste er kanskje det viktigste.

Og på Twitter var jeg diagnosene mine. Vel, det var en stor del av trådene jeg posta en til to ganger i året. Mental helse. For det meste om livet med angst og depresjon, og oppgitthet over Mental helse Norge og de tåpelige slagordene deres. Og nå og da tråder om ting som interesserer meg. Fosser. Musikk (for eksempel mashups). Vakre steder i Norge. Egen perifer slektsforskning. Og sikkert mye annet. Selv jeg som fortsatt har en konto der borte, husker ikke alt jeg har skrevet om opp gjennom.

Og nå er det autismedag. Og jeg er en stolt autist, jeg. Stort sett. På verdensveven. IRL er jeg fortsatt preget av oppveksten min og livet mitt. Og som sagt, trenger egentlig folk å vite det? Det er på samme måte som at jeg er skeiv, er det noe folk er pukka nødt til å vite? Sikkert ikke. Så da forblir jeg her. Med flaggene mine. For det er flere.

I dag kom et prideflagg i posten. Sikkert dropshipping fra Kina, hva vet jeg. Fordi det var gratis. Vel. Gratis og gratis, jeg måtte betale frakt og toll. Men selve flagget kosta ikke noe. Og kl. 3 om eftermidnatten i en Instagram-reklame, er det alt som betyr noe. Så nå har jeg det også. Jeg burde vel kjøpe et nytt balkongflaggfeste. Eller flytte det jeg har. Til et sted det er lettere for meg å komme til, og hvor ingen kan rive det ned.

For det er noe jeg tydeligvis må tenke på. At det er en fare for at flagget blir herpa. Sannsynligvis uansett hva slags flagg man henger ut, som ikke er det norske (eller sørstatsflagget, for alt jeg vet). Selv ikke her bortgjemt på den trønderske landsbygda. I nabokommunen fikk noen stjålet flagget sitt. Det tar jeg ikke sjansen på. Så jeg har det. Men jeg vet ikke om jeg tør henge det opp utendørs. Ikke enda.

Og det er vel derfor autisme pride-flagget mitt for øyeblikket ligger drapert over salongbordet, og til vanlig henger foran vitrineskapet. For det er bare for meg.

Men hva kan skje om jeg står frem i hverdagslivet som autist? Neppe mye. Sannsynligvis ikke en tøddel. Men frykten som henger igjen fra daglig mobbing i 15 år gjør at jeg vegrer meg for å stå frem. Selv om det er mange år siden nå. Men de har fortsatt taket på meg, jævlene. Og det er jo litt synd. Jeg burde bare kaste av meg den mørke kappen og stå frem i svart-hvitt og fine farver.

Stå frem og rope ut: «Hei! Jeg er Sjur, jeg er autist og skjev!». Dobbelt opp. Selv om svaret i det offentlige sikkert er «Kæm bryr sæ?» og «Du søke bare oppmerksomhet igjen». For det har jeg hørt mye av i voksen alder. Hver gang jeg åpner meg om mental helse. På verdensveven eller i aviser. At jeg bare søker oppmerksomhet. At det er alt jeg er. Oppmerksomhetssøkende.

Og jeg vet jo at det er veldig feil. Jeg A V S K Y R oppmerksomhet. Men samtidig … Samtidig starter overtenkinga. Og bedragerisyndromet som alltid lurer under overflaten.

For tenk om jeg er den lurendreieren jeg innerst inne vet at jeg er. Alt er et spill for galleriet, og jeg har lurt alle til å tro at jeg er syk. Jeg er egentlig ikke det. Ikke innerst inne. Diagnosene og traumene er bare jug. Det er bare for å få oppmerksomhet. Som de sa.

Og ja, det er veldig lett å tenke seg dit. Det er ikke noe en psykolog eller andre behandlere har klart å plukke av meg de 18–20 årene jeg har vært i terapi.

På én side er jeg hardhudet, alt preller av, jeg er meg og sånn er jeg. På den annen … jeg frykter alltid tuen som skal velte det store lasset. Og det er mange tuer der ute, og jeg er tungt lastet. Med alt. Også autismen. Og så er vi tilbake til sakens kjerne.

Blir dette året, dagen, 18. juni 2024, hvor jeg står frem med noe nytt? Er jeg klar for hva det eventuelt kan føre med seg? Mister noen «venner» på Facebook. Mister kanskje litt anseelse i samfunnet (ikke at jeg tror jeg har så mye av det uansett). Får noen heiarop og en haug med tomler opp. Hverdagen går videre.

19. juni 2024 er atter en vanlig dag. Flagget kommer på plass foran vitrineskapet. Om jeg ikke tar mot til meg og henger det opp på en vegg eller noe. Bare at nå vet flere det. Den dårlige skjulte hemmeligheten. For om noen spør om jeg er det, så sier jeg ikke nei. Men det er jo ingen som spør. Bortsett fra en DM på Twitter fra en random for noen år siden, før jeg var ute der. En jeg aldri svarte på.

Men så igjen. Kanskje er det andre som meg. Som gjemmer seg. Jeg vet jo at jeg ikke er alene med noe av dette. Jeg har aldri vært alene. Vel, én av diagnosene mine er såpass sjelden at det er som om jeg er alene. Vi er vel tre andre i landet med den. Fire av over 5 millioner er bortimot alene. Men kanskje kan det hjelpe dem at jeg står frem.

Eller at foreldre skjønner barna sine bedre. Uten at jeg akkurat har noe tro på det. Ikke som da jeg beskrev ensomheten, angsten, depresjonen, sengeråtningen, og alt det andre. Som gjorde at foreldre som leste teksten endelig forsto tenåringen på rommet sitt.

For hvordan beskriver jeg at hjernen min fungerer annerledes enn din? Antageligvis burde det stått i starten av innlegget. I stedet for å gå ut fra at alle vet hvordan det er å være autist. Men da er jeg nærmere å stå frem også. Hei, du som leser. Om du så noe om hvordan en autistisk gjerne fungerer i starten av innlegget, har jeg ombestemt meg. Hvis ikke? Carry on.

For jeg er ikke interessert i tog. Eller frosker, sopp, eller snegler. Jeg forstår humor. Jeg ler av stand-up. Vel, ikke all. Jeg sliter med moderne, norsk humor, men gi meg Juster eller Just Nilsen, og jeg gapskratter. Ja, ja, Anne-Kat og Knut Nærum også. Jeg er ikke helt passé. Bare nesten. Og galgenhumor er min spesialitet. Vel, én av dem.

Men ja, kort sagt. Jeg er ekstremt interessert i flere ting og kan sitte med det i timevis. Vi snakker tosifret antall timer. Jeg merker ikke at jeg er sulten, tørst, trett, at jeg må på do, sånne ting. Det være seg om jeg spiller, jobber, skriver, holder på med slektsforskning, oppdaterer ID3-tag-ene i musikksamlinga mi, sorterer og organiserer de andre samlingene mine, finner nye måter å fjerne stressmoment fra hverdagen på (hallo, hjemmekontor <3) …

Jeg er veldig bokstavelig og forstår ikke hint. Og jeg irriterer meg over at dere andre overforbruker hint når dere bare kunne ha vært direkte. Si hva dere mener. Det blir langt færre misforståelser sånn sett. Og om noe skal være hemmelig, si det også. Hvis ikke, kan jeg fort buse ut med det. Jeg har brent meg på det før. Jeg vil ikke gjøre det igjen.

Jeg har også en voldsom rettferdighetssans og har ikke noe til overs for løgner av noe slag, eller at noe skal være urett. Så jeg boikotter veldig mye og veldig mange. PepsiCo, McDonald’s, Carlsberg, Unilever, GlaxoSmithKline, Procter & Gamble, AstraZeneca, L’Oréal, Blackrock, Vanguard, Kärcher, Mondelez, Mars, Nestle, Ferrero, Gorenje, Xiaomi, Braun, Makita, Pioneer, Ecco, Barilla, NewYorker, Adidas, ATI, Benetton, Campari, og mange, mange flere.

Og det er lett å boikotte når man er sta. Eller rigid, som ofte er brukt om meg og andre autister. Med andre ord, jeg kan ha en særdeles rigid tankegang og er veldig lite glad i endringer i rutinene mine, og forandringer generelt. Selv ikke de som er bra for meg. De må i så fall varmes opp over lang tid. Andre ting hjelper det ikke uansett hvor lang tid jeg har hatt på å forberede meg på det på. Det går ikke. Da går jeg inn i en shutdown.

Og kommuniser helst skriftlig med meg. Om jeg må bruke krefter på å få med meg det du sier, er oddsen stor for at jeg enten bruker så mye at jeg ikke klarer å formulere et svar på en stund, eller at det ikke klarer å feste seg. For det er så slitsomt å få med meg at du sa noe i det hele tatt. Skriftlig? Da har vi det. Da husker jeg det og det står der «til evig tid».

Og jeg er tidsblind av rang. Enten er jeg der to timer før tiden, for å være på den sikre siden, ellers så kommer jeg to timer for sent. Og jeg gjør det ikke med vilje. Jeg får bare ikke med meg at klokka går. I det øyeblikket fokuset fra å være der i tide forsvinner (fordi, ooh, shiny (nei, jeg har ikke ADHD)), er alt håp ute. Uansett hvor mange alarmer som går av.

Forsvinner fokuset mitt på én ting, forsvinner jeg enten inn i et «ufokus» som kan vare i timevis hvor jeg bare sitter/står/ligger og glor dumt foran meg uten å få med meg noe som helst rundt meg og ikke klarer å bevege meg, eller jeg begynner å fokusere på en ny ting. Det er uansett ganske frustrerende i lengden.

Opp gjennom årene har jeg fått høre at jeg er lat, kresen, uinteressert, uoppmerksom, nå og da udugelig (og ugudelig), upålitelig, og mye annet negativt. Og jeg har trodd på det. Selv efter at jeg fikk diagnosen for første gang (jeg fikk den igjen for noen år siden) for mange år siden. For hva er uansett autisme? Det er så mangt. Og så lite.

Lengre er det alt over og hele livet mitt. Og det er et spektrum. Med veldig mange feiloppfatninger. Som at «alle er jo litt autistiske», eller «du er ikke autistisk, du er bare litt sær, og du blir opprørt når du må gjøre endringer i rutinene dine». Bitch please, jeg vet hva jeg er. Jeg vet hva to uavhengige psykologer har sagt. Jeg stoler på det. Jeg stoler på dem.

Og det er så mye, mye mer. Jeg vil ikke engang begynne å gå inn på alt det er – og ikke er. Men er du nevrotypisk eller allistisk uten særlig kjennskap til autister bortsett fra hva du har sett på fjernsyn, er det sannsynligvis ikke det. Og det er forskjell på autist og autist. Det er kanskje det viktigste. Jeg er meg og du er deg. Vi er like, men åh, så forskjellige.

Jeg føler også at det er verdt å nevne Hans Asperger. Et gammelt navn. Et vondt navn. Et navn på en nazist som stjal forskning fra jøder og presenterte den som sin egen. En nazist som sendte mange barn i døden fordi de ikke var oppegående nok. Som i eftertid gav oss «aspergers syndrom», som i disse dager heldigvis er faset ut i store deler av verden, eller på vei ut ellers.

Vi* (*som i de av oss som er autister, ikke alle mennesker på jord) er alle autister. Vi har alle en autismespekterdiagnose (ASD). Høytfungerende, lavftfungerende, og ikke-fungerende er avhengig av dagsformen, for å sette det på spissen. Ja, noen har større vansker enn andre i det daglige, men som sagt. Det er et spektrum – ikke en strek, og vi* er alle på det.

Så hei, jeg er Sjur, og jeg er autist.